Høstutstillingen er best på avstand
Arbeidsliv ser ut til å være kilde til undring og sorg for flere av kunstnerne på årets Høstutstilling, som ellers byr på en salig røre av stort og smått.
FORM OG IDÉ: Noen av arbeidene på den 135. høstutstillingen er tydelige politiske, andre mer interessert i form og materialer. Foran sees Gunnhild Torgersens «Bunnbærene»
Jannik Abel/NKB
Høstutstillingen har med tiden blitt litt som alle fridagene i mai: Den bare er der, uten at jeg alltid forstår hvorfor. Konseptet som ruller og går i sitt 135. år, ble etablert av kunstnere som selv ville ha definisjonsmakten, heller enn å la Kunstforeningen i Christiania avgjøre hvem som var verdig en videre karriere.
Slik har utstillingen holdt det gående, og konseptet har for mange blitt et årlig ritual, også for dem som ikke nødvendigvis har klippekort på Kunstnernes Hus.
Utstillingen består, som sedvanlig, av en salig røre høydepunkter og mer forglemmelige arbeider. Juryen har i år lagt vekt på selve utstillingsarkitekturen, og dette bidrar til at utstillingen fremstår noe mer ordnet og gjennomført enn tidligere år. Grovt sett er skulpturer pertentlig plassert i første etasje. Maleri og tekstil i en hvitmalt overlyssal, og video i en annen – svartmalt for anledningen. Skillevegger, pidestaller og små avlukker er tatt i bruk som virkemidler på veien mot oversikt og orden.
