Heseblesende om bonusfamilien
Etter fire sesonger med tv-serien «Bonusfamilien», har svenskene falt for fristelsen til å lage en kinoversjon. Det er blitt en høyst ujevn opplevelse.
PRØVER SEG: Patrik (Erik Johansson) frir til sin Lisa (Vera Vitali), men vil hun ha ham på ny?
SF Studios
40 prosent av nordmenn vil i løpet av livet havne i en bonusfamilie, det vil si en blanding av stebarn og egne barn, steforeldre og egne foreldre, kort sagt, et lappeteppe av biologiske og sosiale relasjoner generasjonene imellom.
Også blant kristne, som tradisjonelt har holdt idealet om det livslange ekteskapet høyt i hevd, har skilsmisse og gjengifte økt de siste tjue-tretti årene. Mange har – med forbauselse eller forskrekkelse – måttet innse at de ikke lykkes med samlivet slik man opprinnelig håpet. Nye forhold oppstår, av det følger både bonusbarn og bonusbarnebarn – for øvrig en langt hyggeligere benevnelse på avkom man før regnet som en belastning og en skam.
Bak ordet bonus kan det likevel ligge et følelsesmessig minefelt som eksploderer titt og ofte. Svenskene har siden 2017 laget en filmatisk framstilling av gleder, men ikke minst utfordringer, ved at den trauste mamma-pappa-barn-familien ikke varer livet ut. I TV-serien Bonusfamilien har vi kunnet følge sindige Patrik (Erik Johansson) og impulsive Lisa (Vera Vitali) med hver sine barn fra tidligere forhold, to felles barn, samt diverse familiemedlemmer som drar inn nye partnere i det brokete fellesskapet.