Helstøpt «Hamlet»
EKSISTENSIELT DRIV: Med en trommeslager ytterst på scenekanten, formidles «Hamlet» med et dundrende, eksistensielt driv fra start til slutt.
HOVEDROLLE: Herbert Nordrum spiller hovedrollen som Hamlet.
Øyvind Eide
Fra første tunge trommedrønn vibrerer gjennom salen, settes stemningen for Hamlet. Lyden fra musiker Elisabeth Mørland Nesset som sitter bak trommesettet ytterst på scenekanten, får oss ikke bare til å skvette til i det stykket starter, men skal vise seg å «akkompagnere» Shakespeares tekst hele forestillingen igjennom. Noen ganger som mørke, eggende rytmer for dramaet som utspiller seg.
Andre ganger som en punchline, en buldrende understreking av det som blir sagt. Eller som et urovekkende drønn karakterene nærmest må overdøve for å bli hørt. Bruken av trommer er et grep regissør Johannes Holmen Dahl har brukt før, men aldri så intenst tilstedeværende som her. Selv når trommingen en sjelden gang stopper opp, får det stor effekt. I den plutselige stillheten som legger seg rundt den ikoniske «å være eller ikke være»-monologen, er det som om ordene og poesien i Shakespeares tekst klinger enda mer glassklart.
Herbert Nordrum i rollen som prins Hamlet, sier replikkene blottet for patos, nærmest mumlende, fortsatt fengslet i sitt tankespinn. Uten store fakter, men med stor innlevelse får han frem spenningen i Hamlet. Vi ser den stadig mer uløselige knuten av problemstillinger som bygger seg opp inne i ham.
