Gnistrende avskjed med Terje Tønnesen fra Det Norske Kammerorkester

Det er ikke mange klassiske «orkesterledere» her til lands som kan nevnes av «folk flest», men det er to: Elise Båtnes (Oslo Filharmoniske orkester) – og Terje Tønnesen (Det Norske Kammerorkester og Oslo Filharmoniske Orkester). Terje Tønnesen har fremstått og fremstår som den klare luftens musiker, til tider nøktern men ildfull, med et snev av patos. Det siste ordet begynner å bli glemt, men de som hørte hans instrumentering av Schuberts strykekvartett Døden og piken tirsdag, fikk frisket opp ordet. Han lever med en slags indre klokke som viser at kultur og musikk er en måte å komme inn i fremtiden på, med sansene først.

Priser og samspill

Først det «kjedelige»: Terje Tønnesen – lang og hengslete den gangen som nå – gjorde en sensasjonell debut da han var 17, «blendende og uten sidestykke», som en anmelder skrev. Det var i det hele tatt mye eufori rundt ham den gangen. Titter vi kortene, er det kanskje ingen – utenom Arve Tellefsen – som har inspirert unge musikere til tro på seg selv, som han. Selv la han grunn for karrieren i Sveits, kom hjem og ble etter hvert leder for Det Norske Kammerorkester, som han inspirerte fram til å være et eliteensemble – og konsertmester i Oslo Filharmoniske Orkester. En rekke priser det blitt, og samspill med et utall av verdens ledende instrumentalister – cellisten Mstislav Rostropovitsj, ikke minst, som gjorde Kammerorkesteret til sitt «husorkester», for en tid. En romslig håndfull Spellemannpriser er det også blitt.