Gjennom Coltranes musikk lyser innsikten om at det åndelige gjør virkeligheten virkelig
Coltranes mesterverk A Love Supreme er igjen aktualisert på Dansens Hus i Oslo.
Ifølge de to koreografene ligger det ikke noe religiøst bak improvisasjonen og dansen til Rosas. I stedet strekker danserne seg mot himmelen med et uttalt mål om å overvinne tyngdekraften.
Dansens Hus
Det føles på en måte unødvendig å påpeke at en av den moderne jazzens største fortjenester er den framskutte posisjonen improvisasjon er blitt gitt i musikken, om det ikke var for at det også hører noe mer til dette: Det finnes sikkert like mange måter å forklare det på som det finnes utøvere, men svært mange musikere i jazzhistorien har knyttet det som foregår i improvisasjonen til noe åndelig. Det betyr naturligvis ikke at det må være noe mindre åndelig ved detaljplanlegging av partitur på et skrivebord. Men når musikken i all sin kraft flyter direkte og i øyeblikket, hvordan skal man ellers forklare det, om ikke som noe spirituelt?
Få har uttalt dette tydeligere og med større tyngde enn saksofonisten John Coltrane på albumet A Love Supreme. Det ble spilt inn med hans legendariske kvartett bestående av McCoy Tyner på piano, Elvin Jones på trommer og Jimmy Garrison på bass i det like legendariske Van Gelder-studioet i New Jersey den 9. desember 1964, og ble utgitt i 1965. Plata er da også tett knyttet til begrepet «spiritual jazz». Det finnes hyllemeter skrevet om den, og den er med på stort sett alle kåringer av tidenes viktigste album. Modal jazz, frijazz, hard bop, coltrane'ske «sheets of sound», de akkompagnerende beskrivelsene er mange, men først og fremst er dette en brennende tornebusk av en plate, et av musikkhistoriens mest inspirerte verk.
Improvisasjon
