Geir Halnes anmeldt: Poesifestivalene bør stille seg i kø
Geir Halnes forener biologi og bønn, hverdag og evighet i en diktbok det knapt finnes maken til på norsk.
VITENSKAPLIGE BØNNER: Geir Halnes ga i vår ut sin tredje diktsamling, «La». Setningene er så helstøpte og rytmen så avstemt at poesifestivalene bør stille seg i kø, skriver vår anmelder.
Baard Henriksen
Skal en poet nøye seg med allmenndannelsens ord og uttrykk, eller er det fritt valg på øverste hylle?
Geir Halnes er forsker ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og nå forfatter av tre diktsamlinger, i tillegg til et 70-talls publikasjoner innenfor nevrovitenskap og desslike. Han kom nylig med en diktbok full av vidd og en del vanskelige begreper. Jeg tenker at interesserte lesere må forventes å kunne google fagterminologi hen ikke har umiddelbar tilgang til, og samtidig få oppdage poesi som er noe mer enn ord på tube. Også dikt kan lede til ny kunnskap og dypere forståelsesformer.
Halnes bok heter altså La og er i tre deler. Første del er en komposisjon av la-setninger, og første setning lyder: «La det begynne/ enkelt». Grammatikalsk kunne dette kanskje kalles bydende konjunktiv, ikke ulikt formen vi kjenner fra Fadervår. Referanser til både Matteus-evangeliet og Petter Dass spiller forresten med gjennom boka, og spillet er et språkspill med noen velsigna ambisjoner, mer om det straks.
