Filmanmeldelse: Langsomme skritt i velkjent landskap
En dårlig strukturert historie frarøver «Don’t Worry Darling» både poeng og moral.
LØFTER FILMEN: Det største argumentet for å se «Don’t Worry Darling» er Florence Pugh i den viktigste hovedrollen, skriver Vårt Lands anmelder – som ikke er videre imponert over Olivia Wildes ny film.
Warner Bros Entertainment
En ikke uvesentlig del av skrekkfilmhistorien og andre gufne kinoopplevelser er lagt til det som grovt kan karakteriseres som «gamle dager». Mens bøkene om Frankensteins monster og grev Dracula var lagt til forfatternes egne samtider, formelig fråtser filmversjonene i førmoderne attenhundretallsatmosfærer.
Hva er det som skremmer oss? Det ukjente. Kjenner vi egentlig fortiden? Gamle, knirkete hus, fulle av spindelvev og andre menneskers minner synes å ha en direktekobling til amygdala, hjernens alarm- og varselssentral. Det som på overflaten er festlig, musikalsk nostalgi, blir til mareritt i filmer som klassikeren Ondskapens hotell (1980) og Last Night in Soho, fjorårets Swinging London–skrekk.
Det ligger et iboende ubehag i idyllisering av fortiden – i tanken om at tilværelsen var perfekt før. Og Don’t Worry Darling tar oss til en så perfekt versjon av den amerikanske middelklassedrømmen at vi umiddelbart aner uråd: Dette heteronormative forstadsparadiset med lykkelige husmødre og arbeidslystne ektemenn må vel ha en skyggeside? Skinner ikke solen i sterkeste laget.
