Et glimt inn i Bachs juleverksted
Resirkulert musikk fra kongelig anledninger utgjør mesteparten av musikken til «Juleoratoriet», ifølge Tore Hegdahl. Han har lyttet seg gjennom fem tolkninger av Johann Sebastian Bachs klassiske verk.
FÅ BJELLER: Det er ikke mye pling og bjelleklang i «Juleoratoriet», skriver Tore Hegdahl, som har hørt seg gjennom fem innspillinger av Johann Sebastian Bachs originalverk fra 1734. Her er tyskeren foreviget av sin landsmann Elias Gottlob Haussmann.
Wikimedia
Det er jul, og vi skal ta for oss Juleoratoriet av Johann Sebastian Bach. Hvilken musikk er vel mer julete enn den? Vel, ganske mye musikk er mer julete enn den, når sant skal sies.
Det er ikke mye pling og bjelleklang i Juleoratoriet. Tynt med klisjeer. Av de 64 satsene i verket er det rett nok en håndfull som har den fine troskyldigheten vi forbinder med jul, men i det store og hele er det ikke mye som skiller tonespråket fra for eksempel Himmelfartsoratoriet av samme mann, eller fra de hundrevis av kantater han skrev til kirkeårets søndager.
Tonespråket er altså ikke typisk jul, men typisk Bach. Det er uendelig vitalt, proppet med uttrykksfulle detaljer og musikalske ideer, og ofte flere samtidig. Det danser, det er høyintelligent og komplisert, det er jublende. Og i jubelen er det – som i alt Bach skrev – en understrøm av melankoli. Det er en kunst som favner utrolig bredt.
Bestill abonnement her
KJØP
