En scenisk genistrek
I løpet av halvannen time blir vi satt inn i de mest basale spørsmålene ved livet, uten at det noen gang føles pretensiøst. «Jordbærstedet» har blitt en rørende og oppløftende oppsetning.
GENISTREK: Filmen som siden skulle bli Bergmans aller mest omtalte verk, er utrolig nok aldri satt opp som teater før. Å gjøre det – med 78 år gamle Sverre Anker Ousdal (bildet) i hovedrollen, føles som en genistrek fra regissør Johannes Holmen Dahl, skriver anmelder Kjersti Juul.
Erika Hebbert
I et intervju fra 1960 snakker Ingmar Bergman om hvordan han kom på ideen til sin store filmklassiker Smultronstället: På en reise til Dalarna, gjorde han et stopp ved sin mormors hus. En følelse overmannet ham: tenk om den gamle hushjelpen Lalla skulle åpne døren, som hun hadde gjort så mange ganger før?
Så slo det ham – tenk om man kunne lage en film der man helt realistisk og plutselig åpner en dør, og så går man inn i sin barndom, og så åpner man en annen dør og kommer ut i virkeligheten, og siden svinger man rundt et gatehjørne og kommer inn i en annen periode av sin eksistens.
Filmen som siden skulle bli hans aller mest omtalte verk, er utrolig nok aldri satt opp som teater før. Å gjøre det – med 78 år gamle Sverre Anker Ousdal i hovedrollen, føles som en genistrek fra regissør Johannes Holmen Dahl. Det har blitt en forestilling så gripende og sterk, at man fort ser den for seg som gjestespill på Dramaten i Stockholm.
