Bokanmeldelse: Ruslende og sorgmuntert om å bli gammel
Når vennegjengen til Hans Boll-Johansen (85) møtes er det strengt forbudt å nevne mer enn én skavank om gangen.
GAMMEL: Danske Hans Boll–Johansen har skrevet en ruslende, liten bok om å bli gammel. Han bruker ordet gammel, ikke «jeg er så gammel som jeg føler meg». Si det som det er. Det ligger mye energi i det.
Leif Tuxen
Livets siste par runder og dødens endelighet er det optimistiske eller pessimistiske – alt etter som – temaet for den danske, klassiske filologen Hans Boll-Johansens bok Ganske kort her til sist. Om kunsten å visne glad. En riktig god tittel, alvorlig men mild. Det anes allerede at Boll-Johansen er på den positive siden av holdningene, han har overskudd på erfaring og rekker hånden ut for på det enkleste å gi noen oppmuntrende ord på vegen. Enkelt og søtt.
Oppkvikkende ord
Universitetsmannen Boll-Johansen holder seg for god til fotnoter på dette stadiet av livet, nå er det den enkle fortellingen som gjelder – hvor han på det beste siterer gode og til dels oppkvikkende ord fra den klassiske litteraturens helter. Som denne av den franske Montaigne, essayets «oppfinner», som sier: «La de unge se fremover og de gamle bakover – var det ikke det som var meningen med Janus to ansikter? Så lenge mine øyne kan skjelne de skjønne, svunne dagene, vender jeg med jevne mellomrom blikket den vegen.»
