Barokk på norsk
Sonata Norwegica viser en virtuos instrumentbeherskelsen, uten at det blir hovedpoenget. Det er bare å glemme hatet mot blokkfløyten fra skoleundervisningen.
Mens musikere og komponister i vår tid synes å ettertrakte stadig høyere volum, så representerer denne musikken motsatt vei, hvor det er rom for nyanser og detaljer, skriver Thröstur Eiriksson om Ensemble Freithoffs .
Anna Julia Granberg / BLUNDERBLUSS
Musikklivet var i høyeste grad internasjonalt i barokken. Musikere reiste ofte ut for å få opplæring og deretter dit der det var arbeid å få. De brakte med seg repertoar og stil som de var opplært i og kjente til. Derfor vil form- og tonespråket i Sonata Norwegica, som kom ut på tampen av fjoråret,være godt kjent for barokkmusikkentusiaster.
Sonata Norwegica er spilt inn av Caroline Eidsten Dahl og Ensemble Freithoff. Albumet inneholder musikk av komponistene Johan Henrik Freithoff, Georg von Bertouch, Hinrich Philip Johnsen og Johan Daniel Berlin. Det er muligens litt søkt å kalle musikken norsk. Riktig nok var Freithoff født i Norge, men han virket det meste av sitt liv i København. Johnsen var svensk, mens Bertuch og Berlin ble født i Tyskland, selv om de hadde det meste av sitt musikalske virke i Norge – Bertuch i Christiania og Berlin i Trondheim.
Likevel gir dette et godt bilde av hvordan kontinentale musikktradisjoner nådde det fattige Norge på 1700-tallet. Dette skyldtes blant annet stadsmusikantordningen som ga disse musikantene eksklusive privilegier og sikret borgerne mulighet til musikk ved festlige anledninger.
