Anmeldelse: Nasjonalballettens siste strømming før åpningen er verdt å se

George Balanchine er koreografen som behersket fortellingens kunst til fulle, men forkastet den. I stedet for å fortsette i samme spor som hans verdensberømte «En midtsommernattsdrøm», ville Balanchine at det kun skulle dreie seg om dans og musikk. Om å la seg rive med hinsides noen form for handling. Og nettopp følelsen av å bli revet med, er slående når Nasjonalballetten nå danser «Serenade». Det trengs ingen fortelling å knytte følelsene opp mot, nå den klassiske balletten får virke av full kraft. Som om det strenge formspråket i seg selv skaper en resonans til livet. Mennesket er ikke fritt. Vi er nødt til å beherske og kontrollere kroppene våre. Slik minner den klassiske balletten oss på sett og vis om selve livet. I respekt for hverandre beveger vi oss innenfor gitte rammer.

Kaleidoskop

Den russisk-amerikanske koreografen staket ut en ny kurs for danserne, da han på midten av 1900-tallet blandet klassisk tåspissballett med et moderne uttrykk. «Serenade» er et av hans signaturverk, der høy chiffonskjørt-faktor og Tsjajkovskijs smektende toner svøper dansen inn som en florlett drøm. For danserne er det derimot blodig alvor. Balletten regnes som svært krevende, der Balanchines tydelige koreografiske fingeravtrykk kommer til syne og setter danserne på prøve i hver minste lille bevegelse. Det gir en egen nerve til forestillingen. Med solistene Maiko Nishino, Whitney Jensen og Lania Atkins i spissen, viser Nasjonalballetten at de behersker Balanchines høye krav til å bevege seg på likt, så vel som å få frem skjønnheten i hver langstrakte bevegelse.