Albert Camus viser oss at hvert menneske er det første mennesket i sitt eget liv
«Høsten er en annen vår, da hvert løv er en blomst», sa forfatteren Albert Camus nærmest profetisk: Hans høst kom raskt og brutalt, han døde i et av litteraturhistoriens mest myteomspunne ulykker.
SKJEBNEN SELV: – I denne verden finnes det i hvert fall én sannhet, og det er menneskets. Vår oppgave er å passe på at mennesket har argumenter mot skjebnen selv, sa Albert Camus. I «Det første menneske» viser han at sånn er det.
akg-images / Interfoto
Det var småregn og glatt på Route Natioale 5 den dagen – han var sammen med sin forlegger, sin kone og sin datter, da forleggerens bil, en turbosterk sportsbil, en Facel Vega, rasende skled av vegen, traff et tre og ble kastet inn i et annet. Det var mandag fjerde januar 1960, Camus døde momentant. I gjørma ved siden av vraket, lå veska hans med et uferdig manuskript, Le premier hommes, Det første menneske – først kalte han den Adam. Familien, forfattere og forlegger brukte 34 år på å bestemme seg for om det skulle utgis. Alle var enige: Nei! Så snudde det, i 1994 kom den ut på fransk, året etter på norsk og i dag på nytt på Bokvennen forlag.
Forstyrres gladelig
I dag, om Albert Camus litterære bo skulle gjøres opp, er det sikkert mange som mener utgivelsen var feil. For meg, når jeg leser den igjen nå, står romanen fram i sin «ufullkomne» fullkommenhet, kanskje ville han ha stokket om på kapitlene, i boka følger det også en rekke (meget interessante) notater, rått og rett fram.
