For 25 år siden startet et planlagt folkemord

Nazistenes industrielle folkemord i Tyskland er i en egen kategori. Røde Khmers rasistiske og maoistiske eksperiment i Kambodsja på siste halvdel 1970-tallet hadde også enorme tapstall, der veien til «den totale renhet» kostet opp mot to millioner mennesker livet.

Likevel: Folkemordet i Rwanda som brøt løs etter at flyet med president Juvénal Habyarimana ble skutt ned på vei hjem fra fredssamtaler 6. april 1994, er med sin ekstreme brutalitet og med så mange vanlige borgere som overgripere, blant de mest ubegripelige og mørke kapitlene i moderne historie.

Hatpropaganda mot «kakerlakkene»

Angrepene ble rettet mot en hel folkegruppe. Både organiserte militsgrupper og vanlige familiefedre gikk systematisk inn for å drepe «de andre», tutsiene. Eller «kakerlakkene» som de ble kalt i hatefulle propagandasendinger på radio. I blodtåken ble ingen spart for machetenes hugg, enten det nå var gravide kvinner, små barn eller haltende bestefedre.

Tross advarsler og langvarig forutgående konflikt, ble verdenssamfunnet tatt på sengen i disse aprildagene. Blikket var rettet mot et håpefullt Sør-Afrika som var kvitt apartheid, med Nelson Mandela som påtroppende president.

I FN-bygningen i New York skjønte ikke senere generalsekretær Kofi Annan alvoret. Han skaffet aldri grønt lys for å sende de nødvendige forsterkningene, som kunne begrenset blodbadet, til FNs fredsbevarende styrker i Rwanda. Annan betegnet det senere som sitt største feilgrep.

LES OGSÅ: «Dyrker offerrollen»

Hutumilits gikk i front

I stedet trakk den tidligere kolonimakten Belgia ensidig sine soldater i FN-styrkene ut, etter at ti belgiske soldater var drept. Det åpnet for at hutuenes ekstreme milits, Interahamwe, med sine våpenforsyninger fra hæren systematisk kunne angripe sin utpekte fiende, tutsiene. Snart var elvene fulle av dumpede lik som fløt forbi livredde og flyktende rwandere.

Tutsiene er minoritetsgruppen som før selvstendigheten i 1962 hadde vært eliten i landet, favorisert av belgiske koloniherrer i deres splitt og hersk-strategi etter at de tok Rwanda som krigsbytte etter første verdenskrig.

I de sanseløse aprildagene i 1994 ble tutsienes generaliserte høye kropper og spisse neser et slags frikort for å drepe, markører på linje med nazistenes gule davidsstjerne. Hundretusenvis av dem ble drept på bare hundre dager, i et samfunn der massesuggerert frykt drev fram en følelse av å drepe eller bli dept.

LES OGSÅ: Pris mot krigens nedrigste våpen

Fryktet fredsavtale

I opptakten til folkemordet hadde hutuer fryktet at deres maktgrep skulle svekkes av freds- og forsoningsløsninger med tutsiene. Bakteppet var kamp om jord og ressurser i Afrikas tettest befolkede land, der et stort antall tutsier i årevis hadde vært tvunget i eksil i Uganda.

Blant dem var Paul Kagame, som i 1990 var en av lederne da Rwandas patriotiske front (RPF) med ugandisk støtte invaderte Rwanda for å styrte regimet til president Habyarimana.

Den gang lyktes ikke RPF og Kagame, men de skulle komme til å spille en hovedrolle for å stanse folkemordet og for det som de neste 25 årene totalt har forandret Rwanda.

LES OGSÅ: Utfordret av kvinne

Den vanskelige rettsprosessen

Som journalist fikk jeg etter folkemordet sett både hvor maktesløst sakte den internasjonale rettsprosessen i domstolen i Arusha i Tanzania virket, og kjent på håpløsheten ved å gå rundt i provisoriske teltleire i Rwanda der tusenvis av hovedsakelig hutuer var stuet sammen i sine rosa, pysjamaslignende fangedrakter.

Nærmere 120.000 rwandere ble fengslet og mistenkt for deltakelse i folkemordet, og myndighetene anslo at ytterligere to millioner hadde vært delaktige. 46.000 er fortsatt fengslet.

Det kunne aldri bli et rettsoppgjør etter vanlig standard, men på en merkelig måte er det blitt en slags forsoning. Ingen andre steder i verden lever så mange drapsmenn og ofrenes familier som så tette naboer i en tilsynelatende avspent fred.

Suksesshistorie med bismak

Under Paul Kagames autoritære styre har Rwanda utviklet Afrikas raskest voksende økonomi, verdens mest kjønnslikestilte parlament, og angivelig raskt synkende fattigdomsrater. Under mottoet «i dag er vi alle rwandere» eksisterer offisielt sett ikke lenger etniske skillelinjer.

LES MER: Kvinner erobrer parlamentene

Men noe skurrer. Myndighetene har utviklet et eget «barometer» som fastsetter at forsoningsprosessen nå er 94 prosent fullført, og den eneveldige Kagame ble i 2017 gjenvalgt for sju nye år med nesten 99 prosent av stemmene. Det er prosenter enhver diktator kan misunne ham, men som også gir sterk grunn til uro.

Kagame blir av mange, også blant vestlige ledere, ansett som en nødvendig og sterk overgangsfigur, som i bytte mot utvikling og fred får kontrollere og holde nede kritikk og opposisjon. Men kan han takle de krav om økt frihet som vil tvinge seg fram i et mer utviklet Rwanda, og vil han noen gang overlate makten til en reelt valgt demokratisk etterfølger?