Verdighet og integritet er viktigst

Hvordan oppleves og erfares det å eldes og leve som gammel? Og hvordan kan yngre mennesker som jobber tett på eldre, bli bedre kvalifiserte, mer motiverte og i bedre stand til å ivareta gamle menneskers integritet?

Dette bestemte Runar Bakken, dosent ved Institutt for sykepleie og helsevitenskap ved Universitetet i Sørøst-Norge, å finne ut mer om. Resultatet er den ferske boka Alle vil leve evig, men ingen vil bli gamle.

– Gamle mennesker er blitt usynlige. Unntakene er de ekstraordinære som vises fram fordi de rapper eller hopper i strikk, eller de som det er noe problematisk med, som lider i eget hjem eller på sykehjem. Samtidig er samfunnets og medias ungdomsideal blitt tilsvarende synlig, sier Bakken.

Mens ungdom representerer selvstendighet, uavhengighet og fremtiden, så mener Bakken at gamle blir forbundet med fortid og avhengighet.

– Spørsmål om eldres verdighet og integritet er dessverre blitt stadig mer fraværende i unges liv.

Gullstandard

Folk på Bakkens egen alder – det forfatteren kaller fase 3, før den siste og som regel skrøpelige fase 4 - forholder seg til alderdom på høyst forskjellig vis, ifølge forskeren.

– Det har med personlighetstrekk å gjøre, men ikke bare det. Noen gjør alt for å skjule tegnene på alderdom. Før gjaldt dette stort sett bare kvinner. I dag er det også en god del eldre menn som pynter på «skroget», sier Bakken.

Denne gruppen menn og kvinner tilhører ofte samfunnseliten og middelklassen, og har høy økonomisk og kulturell kapital: De trener på Elixia og går kanskje Birken også. De svetter, danser og løfter jern selv om de er 65 eller 90 år. De spiser fisk og grønt for harde livet.

– Disse folkene prøver fremdeles å leve opp til travelhetens og produktivitetens etikk. De setter «gullstandarden» for alle gamle. Derfor er de også helsemyndighetenes favoritter, fordi de følger deres anbefalinger, sier Bakken.

Blånekter

Mentaliteten er en norsk import av det amerikanerne kaller «successfull aging», som spiller på frykten for aldringens konsekvenser.

– De som er mest redde for å eldes, kan til og med blånekte for at de er gamle, selv om de er 97 - i hvert fall helt til de ligger rett ut med brukket lårhals. Filosofien inntil dét skjer, er at vi er vår egen lykkes smed, og at det er opp til oss selv om vi skal få et langt og friskt liv.

– Er det ikke i stor grad dét, da?

– Til en viss grad. Jeg prøver selv å trene litt annenhver dag, og håper at det vil bidra til et langt og friskt liv. Dette er uansett en ekstremt individorientert tenkning. Flere har ikke disse ressursene, heller.

Da Runar Bakken hørte tidligere Oslo-ordfører Fabian Stang kommentere det helsemessige forfallet i Oslo Øst med at: «Jeg skjønner ikke at de ikke bare kan ta seg en tur i marken», ristet han på hodet.

– Det er mer sammensatt enn som så. Hovedkonklusjonen i studier som er gjort, viser at helseatferd formes av noe langt mer enn usunt konsum og kroppslig aktivitet eller passivitet: Det formes av arbeidslivet, ikke minst et arbeidsliv preget av midlertidig arbeid med minimal jobbtrygghet, innen for eksempel hotell, restaurant, handel, renhold, transport, bygg, vareproduksjon, pleie og omsorg og lignende.

Forebygge

Mens noen bestreber seg på å holde seg unge og «i farten» lengst mulig, slik samfunnet oppmuntrer til, vil det - ifølge Bakken - ofte føre til motsatt reaksjon hos de som har levd, og fremdeles lever, nederst på den sosiale rangstigen.

– Arbeiderklassen vil for all del ikke «ape etter» kulturelitens livsvaner. De vil ha seg frabedt å bli forebygget av helsevesenet, av noen som helst! Da fortsetter de heller å drikke, røyke og spise kjøtt i stedet for fisk. Det er livsstilen som gjennom hele livet har ivaretatt integriteten deres. Så får det ikke hjelpe om de dør tidlig, eller blir sittende på sykehjemmet med oksygenapparatet på ryggen og sneipen i kjeften, spissformulerer Bakken.

På forskudd

I tillegg til de som stritter imot aldringsprosessen, eller de som bare lar humla suse, nevner dosenten fra Porsgrunn en tredje gruppe; de som tar alderdommen på forskudd, og nærmest hiver seg i vannet for å unngå regnet.

– De gruer seg sannsynligvis så fælt til å bli gamle at de bruker skrantende helse som et kontaktmiddel for å snakke om det. Slike mennesker kan fort bli slitsomme for omgivelsene, fordi alle samtaler handler om hvordan de har det. Er det ikke det ene, så er det det andre.

Integritet

Runar Bakken mener samfunnets hovedfokus på alderdommen bør være å ivareta de eldres integritet. Dét handler ikke om å løfte vekter eller gå på diett, men å etablere livsvaner som er med på å gjenskape den personen man ønsker å være, og ønsker å fremstå som, også som gammel.

– Dette er tett knyttet til det man gjennomfører i løpet av en dag. Derfor må man se muligheter, og legge best mulig til rette for aktiviteter som passer for den enkelte.

Bakken synes ikke det bør være noe mål i seg selv å få gamle og syke opp og i aktivitet, nærmest for enhver pris.

– Man må spørre seg for hvem det er viktig for; de gamle og skrøpelige eller for helsepersonellet? Kanskje er det ikke noe stort poeng å bli sprekere når dagene er talte, sier forskeren.

Annen horisont

Eldre er likevel flinke til å takle at døden ufravikelig rykker nærmere etter hvert som man blir eldre, mener Bakken. De har en annen horisont, hvor det er dagen i dag som teller. Da er det også rom for å ta de kanskje vanskelige, men nødvendige, samtalene om døden. I slike samtaler vil gudstroen for noen være viktig, for andre ikke.

– Da min mor døde tidlig, vendte hun seg til Gud. Kanskje var det litt fordi hun hadde vært aktiv i kristent menighetsarbeid som ung? Min far, derimot, begynte ikke å snakke om Gud da livet var på hell, men om seg selv i tredjeperson. På en måte gikk han baklengs inn i døden. Vi reagerer forskjellig, sier Bakken.

Forskeren mener at vi må bli flinkere til å være oppriktig og ærlige når vi snakke om døden. Det er en fordel å allerede tidlig i livet ta til etterretning at livet på jorden ikke varer evig.

– Da blir det lettere å møte både alderdom og død, sier Runar Bakken.