Ga lyd til lysene

Først etter krigen ble det vanlig med adventskranser i Norge. Svein Ellingsen hjalp oss til å synge inn tradisjonen.

Adventskransen er ingen urgammel tradisjon i Norge. At den er blitt vanlig inventar i hjem, barnehager og kirker før jul, er ikke minst takket være både en husmor og skribent, og en salme­dikter.

– Adventskransen hadde vært en lite påaktet tradisjon i Norge. Jeg var opptatt av dette, og ikke minst at vi hadde for få adventssalmer i Norge, sier salmedikter Svein Ellingsen til Vårt Land.

Dansk salme

Ellingsen har skrevet både Mens frost og vintermørke rår og Nå tenner vi vår adventskrans. De står begge i Den norske kirkes nye salmebok, og synges gjerne i forbindelse med at man tenner lysene på adventskransen. Sistnevnte oversatte han fra danske Holger Lissners «Vi hænger op en adventskrans». Mens den første skrev han allerede i 1957, med utgangspunkt i en gammel svensk salme.

– Da barna var små, sang vi alltid denne hjemme. Mens på gudstjenestene sang vi Nå tenner vi vår adventskrans. Den er en typisk sang for kirken og spesielt familiegudstjenestene, sier Ellingsen.

At salmen har danske røtter, er ikke tilfeldig. I Danmark finnes en rekke salmer som er diktet med tanke på å tenne kransen, som opprinnelig kommer fra Tyskland.

Politisk krans

Adventskransen ble innført i Sønder-Jylland på starten av 1900-tallet. På denne tiden var området del av Preussen, og jyllenderne brukte dekorasjonen med de fire lysene i en aldri så liten selvstendighetskamp.

Kransen pyntet de med hvite og røde bånd, og slik markerte de ønsket om løsrivelse fra Preussen. Dens gjennombrudd kom under første verdenskrig, der kransen ble til et symbol på frihet og håp, og i 1918 ble skikken også plukket opp av det danske kongehuset.

Men i årene som fulgte, var ikke danskene alene om å gjøre adventskransen til sin. Kransen er faktisk et godt eksempel på «kulturell appropriasjon», et fenomen som har vært heftig debattert det siste året, og som går ut på at noen «stjeler» et kulturuttrykk og samtidig river det opp fra røttene. I Tyskland gjorde nemlig nasjonalsosialistene adventskransen om til en Solhverv-krans, eller lyskrans. Denne hadde også egne sanger, som understreket at de fire ­lysene ble forstått som tegn på de fire årstidene, og ikke skulle ha et kristent innhold.

Oppfinneren

Det var på 1930-tallet at adventskransen så smått ble tatt i bruk i Norge, men da med et innhold mer i tråd med intensjonen til adventskransens «oppfinner», Johan Hinrich Wichern (1808–1881).

Han var den tyske indremisjonens grunnlegger, som tok seg av gatebarn og etter hvert startet et fattighus i Hamburg. Barna pleide alltid å spørre ham hvor lenge det var til jul, og i 1839 bestemte Wichern seg for å lage en kalender. Han tok et gammelt vognhjul, og laget plass til tjue røde og fire hvite stearinlys. For hver dag tente barna et nytt lys, som en nedtelling til julaften.

Men var Wicherns krans virkelig den første adventskransen? Forskere har pekt på at en gammel dekorasjon fra Bayern/Østerrike, Paradeisl, har lignede trekk. Den består av fire epler plassert i en pyramideform, med ett lys stukket ned i hvert eple. Dekorasjonen ble hengt over krybben, derav navnet som kommer av ordet paradis.

Husmødrene

Et søk hos Nasjonal­biblioteket viser at de første sporene av skikken i norsk litteratur, er å finne i husmorbøker fra mellomkrigstiden. Og i en bok fra like etter krigen, Juleboka: håndbok for alle hjem, står det en klar oppfordring til «å gjøre adventskransen like selvfølgelig som juletreet».

Den som likevel har mye av æren for at tradisjonen festet seg, var Vera Molland. Hun skrev bøker, artikler i ukeblader og deltok i fjernsynsprogram der hun snakket om tradisjoner og hvordan man kunne markere ulike høytider. I bøkene hennes finnes oppskrifter på både hvordan man kan lage sin egen adventskrans, og hvordan den kan brukes.

Svein Ellingsen forteller at han var svært inspirert av Molland da han skrev salmer til både kirke og hjem.

– Vi synger jo mye julemusikk også i adventstiden: Hva er det adventsalmene gir som julesalmene ikke gir?

– Det er vanskelig å svare på. Jeg opplever at de utfyller hverandre. Men adventssalmene skal ha forventningen i seg, mener Ellingsen.

– Hvilke er du spesielt glad i selv?

Ellingsen finner frem salmeboken, og begynner å bla opp.

Synges av alle

– Landstads salmer og Jochen Kleppers «Det langt på natt mun vera» er jeg veldig glad i. Også Eyvind Skeies «Tenn lys». Den er blitt vår ­alles adventsalme. Det er først i det siste verset at det kristne budskapet kommer frem, ellers er den skrevet slik at den kan synges av alle, selv om de ikke skulle være veldig «innenfor».

Blant hans egne salmer har «Mens frost og vintermørke rår», som i år ­fyller 60 år, en spesiell plass i salmedikterens hjerte.

– Kanskje fordi den har en enkelhet, men samtidig en dybde, sier Ellingsen ettertenksomt.

Kilder: Hermann Bausinger, Der Adventskranz – Ein methodisches Beispiel (Tübingen, 1980). Judith Breuer og Rita Breuer, Von wegen Heilige Nacht – Das Weihnachtsfest in der Politischen Propaganda (Mülheim an der Ruhr, 2000). Dorte Thoresen, «Hvor kommer adventskransen fra?», ­artikkel på


 

Nå tenner vi vår adventskrans

Nå tenner vi vår adventskrans,

adventskrans.

Vi gleder oss i lysets glans,

lysets glans.

 

Den sier oss at Gud har brakt,

Gud har brakt

det lys som bryter mørkets makt,

mørkets makt.

 

Hvert adventslys skal skinne klart,

skinne klart

og si at Jesus kommer snart,

kommer snart.

 

Hvert lys vi tenner, bringe bud,

bringer bud:

Når Jesus kommer, ser vi Gud,

ser vi Gud.

 

Salmen er skrevet av Svein Ellingsen, norsk salmedikter, født i 1929. Han har også skrevet adventssalmen «Mens frost og vintermørke rår». Ellingsen er den salmedikteren som har flest salmer i Den norske kirkes gjeldende ­salmebok.

 

ANNONSE
ANNONSE

Adventskransen er ingen urgammel tradisjon i Norge. At den er blitt vanlig inventar i hjem, barnehager og kirker før jul, er ikke minst takket være både en husmor og skribent, og en salme­dikter.

– Adventskransen hadde vært en lite påaktet tradisjon i Norge. Jeg var opptatt av dette, og ikke minst at vi hadde for få adventssalmer i Norge, sier salmedikter Svein Ellingsen til Vårt Land.

Dansk salme

Ellingsen har skrevet både Mens frost og vintermørke rår og Nå tenner vi vår adventskrans. De står begge i Den norske kirkes nye salmebok, og synges gjerne i forbindelse med at man tenner lysene på adventskransen. Sistnevnte oversatte han fra danske Holger Lissners «Vi hænger op en adventskrans». Mens den første skrev han allerede i 1957, med utgangspunkt i en gammel svensk salme.

– Da barna var små, sang vi alltid denne hjemme. Mens på gudstjenestene sang vi Nå tenner vi vår adventskrans. Den er en typisk sang for kirken og spesielt familiegudstjenestene, sier Ellingsen.

At salmen har danske røtter, er ikke tilfeldig. I Danmark finnes en rekke salmer som er diktet med tanke på å tenne kransen, som opprinnelig kommer fra Tyskland.

Politisk krans

Adventskransen ble innført i Sønder-Jylland på starten av 1900-tallet. På denne tiden var området del av Preussen, og jyllenderne brukte dekorasjonen med de fire lysene i en aldri så liten selvstendighetskamp.

Kransen pyntet de med hvite og røde bånd, og slik markerte de ønsket om løsrivelse fra Preussen. Dens gjennombrudd kom under første verdenskrig, der kransen ble til et symbol på frihet og håp, og i 1918 ble skikken også plukket opp av det danske kongehuset.

Men i årene som fulgte, var ikke danskene alene om å gjøre adventskransen til sin. Kransen er faktisk et godt eksempel på «kulturell appropriasjon», et fenomen som har vært heftig debattert det siste året, og som går ut på at noen «stjeler» et kulturuttrykk og samtidig river det opp fra røttene. I Tyskland gjorde nemlig nasjonalsosialistene adventskransen om til en Solhverv-krans, eller lyskrans. Denne hadde også egne sanger, som understreket at de fire ­lysene ble forstått som tegn på de fire årstidene, og ikke skulle ha et kristent innhold.

Oppfinneren

Det var på 1930-tallet at adventskransen så smått ble tatt i bruk i Norge, men da med et innhold mer i tråd med intensjonen til adventskransens «oppfinner», Johan Hinrich Wichern (1808–1881).

Han var den tyske indremisjonens grunnlegger, som tok seg av gatebarn og etter hvert startet et fattighus i Hamburg. Barna pleide alltid å spørre ham hvor lenge det var til jul, og i 1839 bestemte Wichern seg for å lage en kalender. Han tok et gammelt vognhjul, og laget plass til tjue røde og fire hvite stearinlys. For hver dag tente barna et nytt lys, som en nedtelling til julaften.

Men var Wicherns krans virkelig den første adventskransen? Forskere har pekt på at en gammel dekorasjon fra Bayern/Østerrike, Paradeisl, har lignede trekk. Den består av fire epler plassert i en pyramideform, med ett lys stukket ned i hvert eple. Dekorasjonen ble hengt over krybben, derav navnet som kommer av ordet paradis.

Husmødrene

Et søk hos Nasjonal­biblioteket viser at de første sporene av skikken i norsk litteratur, er å finne i husmorbøker fra mellomkrigstiden. Og i en bok fra like etter krigen, Juleboka: håndbok for alle hjem, står det en klar oppfordring til «å gjøre adventskransen like selvfølgelig som juletreet».

Den som likevel har mye av æren for at tradisjonen festet seg, var Vera Molland. Hun skrev bøker, artikler i ukeblader og deltok i fjernsynsprogram der hun snakket om tradisjoner og hvordan man kunne markere ulike høytider. I bøkene hennes finnes oppskrifter på både hvordan man kan lage sin egen adventskrans, og hvordan den kan brukes.

Svein Ellingsen forteller at han var svært inspirert av Molland da han skrev salmer til både kirke og hjem.

– Vi synger jo mye julemusikk også i adventstiden: Hva er det adventsalmene gir som julesalmene ikke gir?

– Det er vanskelig å svare på. Jeg opplever at de utfyller hverandre. Men adventssalmene skal ha forventningen i seg, mener Ellingsen.

– Hvilke er du spesielt glad i selv?

Ellingsen finner frem salmeboken, og begynner å bla opp.

Synges av alle

– Landstads salmer og Jochen Kleppers «Det langt på natt mun vera» er jeg veldig glad i. Også Eyvind Skeies «Tenn lys». Den er blitt vår ­alles adventsalme. Det er først i det siste verset at det kristne budskapet kommer frem, ellers er den skrevet slik at den kan synges av alle, selv om de ikke skulle være veldig «innenfor».

Blant hans egne salmer har «Mens frost og vintermørke rår», som i år ­fyller 60 år, en spesiell plass i salmedikterens hjerte.

– Kanskje fordi den har en enkelhet, men samtidig en dybde, sier Ellingsen ettertenksomt.

Kilder: Hermann Bausinger, Der Adventskranz – Ein methodisches Beispiel (Tübingen, 1980). Judith Breuer og Rita Breuer, Von wegen Heilige Nacht – Das Weihnachtsfest in der Politischen Propaganda (Mülheim an der Ruhr, 2000). Dorte Thoresen, «Hvor kommer adventskransen fra?», ­artikkel på


 

Nå tenner vi vår adventskrans

Nå tenner vi vår adventskrans,

adventskrans.

Vi gleder oss i lysets glans,

lysets glans.

 

Den sier oss at Gud har brakt,

Gud har brakt

det lys som bryter mørkets makt,

mørkets makt.

 

Hvert adventslys skal skinne klart,

skinne klart

og si at Jesus kommer snart,

kommer snart.

 

Hvert lys vi tenner, bringe bud,

bringer bud:

Når Jesus kommer, ser vi Gud,

ser vi Gud.

 

Salmen er skrevet av Svein Ellingsen, norsk salmedikter, født i 1929. Han har også skrevet adventssalmen «Mens frost og vintermørke rår». Ellingsen er den salmedikteren som har flest salmer i Den norske kirkes gjeldende ­salmebok.

 

;