Nyheter

Ventetidens gave

Det finnes både en god og en vond ventetid. Den første julen sto midt i et slikt spenn.

Av Andreas Hegertun, forstander i Filadelfia i Oslo

‘Hvor mange dager er det til jul, pappa?’ Med fire barn har jeg fått min dose av det spørsmålet. Jeg har også merket meg at svaret ofte fremkaller motsatt reaksjon fra barn og voksne: «Så lenge! Kunne det ikke vært i dag?» Eller: «Så kort! Så mye som må bli klart før det!»

Det er alltid mange som venter. På svar fra en lege, fra en arbeidsgiver, på en ­melding. Man har gitt fra seg en blodprøve, en jobbsøknad, eller en flik av hjertet i en modig melding. Og så håper man på svar. Raskt, positivt, enkelt.

En mørk tid

Det finnes både en god og en vond ventetid. Den gode vi vokser på, lærer av, som gjør at vi etterpå ser verden­ i nye farger og nyanser. Og den vonde, som bare tapper oss og gjør oss motløse. Den første julen sto midt i et slikt spenn; en vente­tid som aldri sluttet, og et svar som, da det endelig kom, ved første øyekast så ut som en skuffelse.

Den første julen fant sted i en mørk tid. I utkanten av det nådeløse romerske imperiet levde de fleste i dyp fattigdom, med langt flere skuffelser enn gode fremtidsutsikter foran seg. Folket der hadde alltid fortalt seg selv at de var utvalgt av Gud for å være «et lys» for andre folkeslag. At de skulle være et bilde på hvor godt det var å følge en stor og god Gud. Men i århundrer nå hadde dette­ føltes mest ironisk. De hadde ikke lenger noe eget land, og det var mange generasjoner siden noen hadde erfart hva frihet var. Men selv denne første julen var det fortsatt noe som flakket mellom bålflammene på kveldene, noe de ­romerske soldatene ­eller den tåpelige, ­lokale liksomkongen ikke kunne ta fra dem: håpet.

Men når er det bare dumt å fortsette å håpe?

Miste håpet

Den gamle Simon hadde­ gjennom et langt liv sett alle lidelsene folket­ hans måtte bære. Samtidig hadde han lest de gamle profetenes løfter om en redning fra Gud. Og han ba om at det måtte skje snart. Men hvor lenge skulle han egentlig fortsette å håpe? Tiden gikk. Denne første julen var Simon blitt en olding,­ men en olding som «ventet på Israels trøst», som Lukas beskriver det. Men hvordan vet man om man er i en god eller dårlig ventetid? Om man vokser eller tappes? Hva gjør du når du må vente lenge for ingenting? Når adventen blir for lang? Det er lett å miste håpet.

Utvide søket

Som ung hadde nok Simon­ ventet på en hærfører, en kjempe som kunne­ knuse fienden, den fryktinngytende keiseren Augustus i Roma – han som hadde­ erklært at han hadde skjenket verden «rettferdighet og fred», guddommeliggjort sin adoptivfar Julius Cæsar og derfor nå kalte seg selv «guds sønn». For en saktmodig, from jøde som Simon, var Augustus en hovmodig avgudsdyrker. Men med årene hadde Simon sett så mye krig og død at det var blitt vanskeligere for ham å tenke seg at Guds redning skulle komme i form av nok en kriger. Derfor så hans gamle, fortsatt vaktsomme øyne på menneskene i Jerusalem med større åpenhet. Han visste nok at de håpet på en rask, positiv og enkel løsning. Men inni seg hadde Simon begynt å utvide søket. Kan hende ville svaret på bønnene hans komme på en helt annen måte enn han til nå hadde trodd?

Ulik tid

De gamle grekerne hadde ikke bare ordet khronos for tid, de hadde også ordet kairos. Khronos var den kronologiske tiden, den vi kan måle, den som går jevnt og trutt hele tiden. Dagene som går, kroppen som blir eldre, utviklingen som går sin gang. Kairos, derimot, ble brukt om «den rette tiden», disse sjeldne øyeblikkene da noe helt spesielt skjedde. Da Gud grep inn. For Simon var khronostiden i ferd med å renne ut, idet kairostiden endelig inntraff.

En morgen gikk Simon som han pleide til tempelet i Jerusalem for å be. Da han kom utenfor, så han en liten og altfor ung familie på vei inn med et nyfødt barn for å velsigne det. Da slo det ned i Simon, det han hele sitt liv hadde ventet på. Med ett så han at dette lille barnet var svaret! Dette var hærføreren han hadde sett for seg som ung. Dette var han som skulle komme med rettferdighet og fred. Og dette var han som virkelig var Guds sønn.

For et skuffende svar!

For et øyeblikk for Simon, etter alle disse årene! Og samtidig – for et skuffende svar! Gud ville møte folkets lidelser, besvare deres bønner, ikke med en hær, en engel eller en dom over avguden i Roma. Svaret kom gjennom å ta del i livet og lidelsen, på det mest konkrete. Ved å bli en av dem, en av oss, et barn. Så midt i Simons­ største øyeblikk, idet pusle­spill- brikkene endelig falt på plass, var ikke reaksjonen hans å tegne et idyllisk glanset julekortbilde av fremtiden. Nei, først takket­ han Gud og sa: «Mine øyne har sett din frelse, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.»

Men så falt blikket hans på den unge ­moren Maria, og han la til: «Han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd.»

Gud lar folk vente

To slags ventetider, den vonde og den gode. Og to tidsbegrep. Khronostiden som går. Men så lengter vi etter, og fornemmer av og til, kairostiden. Øyeblikkene når alt stemmer. Når Gud griper­ inn. Når man snur seg og merker at noe har lettet, brevet har kommet. Knuten har sluppet. Gud har kommet til oss.

«Da tiden var inne for at han skulle ­fødes», leser vi disse dagene i juleevangeliet. Og ikke tro forfatteren Lukas bruker ordet khronos. Dette var kairostid.

Bibelen er full av venting. Gud lar folk vente over hele linjen. Ofte mye lenger enn de selv mener er fornuftig. De venter på barn som ikke kommer, på fred, selv den store apostelen Paulus ventet på å få bli frisk. Av og til fikk de aldri se svaret slik de hadde tenkt det. Av og til kom det sent, og veldig ofte kom det annerledes enn de hadde tenkt.

Noe en vond

Vi skal ikke presse mening­ inn i all ventetid. Noe ventetid er bare vond. Men det kan være skatter å finne i god vente­tid. I det som ikke umiddelbart ser ut som det vi håpet på. Et lite barn kan virke puslete mot en hærfører. Men det lille barnet Simon holdt i armene sine den ­første julen – det var større og mer forvandlende enn noen hærfører. Det trengte bare litt tid. Men som det lille barnet selv sa da det var blitt voksent:

«Himmelriket er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i åkeren sin. Det er mindre enn noe annet frø, men når det har vokst opp, er det større enn andre hagevekster, så det blir til et tre, og himmelens fugler kommer og bygger rede i greinene på det.» (Matt 13: 31-32)

Svaret kommer

Det var ikke noe ­imponerende med den lille familien utenfor tempelet den julen. Og den ser kanskje ikke så imponerende ut, den lille troen du bærer­ med deg der du er. Men det skulle bare gå tre hundre år før keiseren i Roma ikke lenger blasfemisk titulerte seg for «Guds sønn», men selv var en kristen. Og det finnes noen gode frø som aldri slutter å vokse.

Ja, det kan gå sverd gjennom hjertene våre. Vi kan bli mektig lei av å vente. Men julen minner oss alltid om at ventetiden har en slutt. Svaret kommer, om det så kan ta veldig lang tid. Og selv denne tiden kan vi omfavne som en gave.

Denne teksten er en smakebit fra julemagasinet Hellig jul 2018 (Vårt Land forlag)

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter