Musikk

Ut av mørket

Å synge spiritual-låten «Sometimes I Feel Like A Motherless Child» i en sørstatskirke, ble et vendepunkt for Åste Hunnes Sem.

For fire år siden ble Åste Hunnes Sem og venninnen Mia vist rundt i en gammel kirke i Savannah i Georgia. Den amerikanske­ ­kirken var bygd av slaver, og hadde vært et sted hvor dem svarte kunne finne trøst og håp, ikke minst gjennom spirituals-sanger, fortalte guiden de som var til stede den dagen.

Sem hadde sunget spirituals fra hun var lita jente hjemme i Heddal. Men nå hadde hun ikke sunget eller hørt på ­musikk på to år. Hun hadde vært for deprimert, for dypt inni et mørke hvor ikke engang lyset fra musikken som hadde vært hele livet hennes, fikk slippe igjennom.

Da guiden spurte om det var noen til stede i kirken som kunne en spiritual og som hadde lyst til å synge, kjente Sem at venninnen dyttet borti henne.

– Ville hun virkelig at jeg skulle synge, når hun visste at jeg hadde sluttet å synge? tenkte jeg. Jeg husket knapt noen tekster lenger, bortsett fra ­«Sometimes I Feel Like A Motherless Child», forteller hun.

Den hadde hun prøvd å synge­ litt for seg selv. Hun visste­ den hadde hjulpet andre som hadde slitt.

– Hjertet mitt dunket noe forferdelig, men likevel stemte jeg i der jeg satt i kirkebenken. Å reise meg, eller gå frem, var utenkelig.

En forskjell

Åste Hunnes­ Sem vet ikke helt hva som skjedde, bare at noe hadde løsnet i henne mens hun satt der og sang i kirkerommet. Plutselig­ husket hun hva moren hennes hadde sagt, da hun hadde fortalt henne at hun hadde bestemt seg for å legge sangen på hylla.

– Mamma sa at sang og musikk hadde hjulpet henne gjennom mange krevende dager som sykepleier. Selv om jeg ikke hadde fått den sang­karrieren jeg drømte om, forstod jeg der og da at jeg hadde fått et talent som kunne utgjøre en forskjell, både for meg selv, mamma og andre mennesker, forteller Sem.

Noe religiøst

Vi treffer 45-åringen på puben Bellman,­ som hun er medeier i, i hjembyen Notodden. I et hjørne i kjellerlokalet står en liten scene med et trommesett og et musikkanlegg. I denne kjelleren har Sem sett triste ansikter lyse opp, når musikere og sangere har fylt lokalet med toner og rytmer. Hun tror det må ha vært noe lignende som skjedde i kirken i USA.

– Det må ha vært noe religiøst over det, noe åndelig – uten at jeg kan si at jeg kan kalle meg kristen. At det finnes mer enn vi mennesker kan forstå, er jeg derimot overbevist om. Hva det er, aner jeg ikke.

Da hun hadde sunget ferdig, forstod Åste Hunnes Sem også snart at sangen hadde gjort noe med flere av de andre som var til stede.

Guiden var den første som sa noe: «I didn't see that ­coming ...» Én etter én kom mennesker bort og takket henne,­ mens tårene rant.

Stemmen

Da albumet Songs And Spirituals skulle spilles inn tidligere i år, med sanger som hadde fulgt Åste Hunnes Sem i alle år, var det med et toppet musikerlag. De ga Åste det tone og rytme-følget hun trengte på låtene hun har skrevet selv, men også på tradisjonelle spirituals som «This Little Light», «Swing Low» og «Just A Closer Walk With Thee». Da de kom til «Sometimes I Feel Like A Motherless Child», gikk musikerne ut av studioet. Den fikk Sem ta alene.

– Det var godt å få sunget den inn, like naken og ubeskyttet som den smertefulle livserfaringen min – som jeg tror er blitt en helt sentral del av mitt vokale uttrykk. Jeg ­håper dét kan treffe en nerve hos dem som lytter.

Tro på framtiden

Åste kjenner nå at troen på framtiden er sterkere enn på lenge. Har man var så langt nede som henne, så er det desto mer deilig å komme på fote igjen, sier hun.

– Jeg har vært deprimert flere­ ganger, i store deler av livet mitt. Men jeg har alltid greid å reise meg igjen. Viss­heten om dét gir meg styrke.

Én årsak til de mentale nedturene, tror hun skyldes at livet hennes ikke ble det hun hadde håpet på, etter at hun 18 år gammel sluttet på videregående skole for å satse på en artistkarriere.

– Jeg jobbet som frilanser i 20 år, men fikk aldri mulighet til å gjøre en egen innspilling. Jeg hadde også ønsket meg ­familie og barn, men heller ikke det ble det noe av. I perioder gjorde det meg veldig fortvilet.

Nyttig

Åste Hunnes Sem synger i dag mer enn på lenge. I tillegg gjør hun ferdig videregående skole, som hun hoppet av for 27 år siden. Hun har sangelever, og hun jobber på et avlastningshjem for gutter med autisme og Downs syndrom på Notodden.

– Det er deilig å føle seg nyttig, og det gjør jeg virkelig på det guttehjemmet.

Den samme følelsen av å bety noe for andre, får hun når det kommer hyggelige meldinger fra folk som sier de er blitt hjulpet av sangene på den nye plata hennes.

– Da blir jeg glad. Da kjenner jeg at jeg har mye ugjort som sanger, som fremdeles er det jeg trives aller best med her i livet.

Idol

Flere av sangelevene hennes bærer på den samme artist-drømmen som hun selv hadde på deres alder.

– Jeg forteller dem at det ikke fins noen snarveier. De må bare øve, øve, øve. De må finne sin stemme og egenart. Idol, Norske talenter, og andre slike talentprogrammer, bør de bare glemme.

I 2007 ble Åste Hunnes Sem nummer fire i Idol.

– Det lærte meg å synge for mange mennesker på direkten, og det var positivt. Mye av det andre som fulgte med, var direkte ødeleggende for meg. Like før jeg skulle inn og synge en dag, så jeg i VG at det var etablert en Facebook-gruppe som het «Vi som hater Åste». Det slo meg nesten ut. Jeg hadde vel ikke gjort dem noe vondt.

I jula skal Åste jobbe på gutte­hjemmet på Notodden.

– Det blir fint. Vanligvis er ikke jula noe jeg gleder meg til, men i år tror jeg den blir bra. Jeg skal tenne mange levende lys.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Musikk