Musikk

Nettfri advent

Fra femårsalderen sang Hanne Hukkelberg i kirkene hvor faren var organist og moren korleder. Nå er popartisten som bruker teknologien for alt den er verdt, redd vi skal miste oss selv til internett og sosiale medier.

Hun er blitt kalt norsk pops storesøster. I tillegg til egne album, som har fått engelske Guardian og en rekke andre internasjonale medier til å grave dypt i superlativbunken, har Hanne Hukkelberg både inspirert og jobbet med Emilie Nicolas, Jaga Jazzist, Bernhoft og Wilco. Hun har også laget musikk for Disney-konsernet.

Hanne Hukkelberg er travel, men sa straks ja til et intervju i Vårt Lands advents­bilag. Advent vekker gode minner i henne: Minner fylt med ro og tilstedeværelse, lek med andre unger i hjembygda Ål i Hallingdal.

– Det blir stadig vanskeligere å gjenskape det gode fra den tiden. Verden er blitt så helt annerledes. Jeg tenner i lys i stua, og åpner adventskalender sammen med barna, så jeg prøver i det minste å trekke­ ut kontakten, til en verden hvor mye handler om å dele med, og bli likt av, ­andre. Tenker vi egentlig over hva internett gjør med oss? spør 38-åringen.

Paradigmeskifte

I den fem år lange­ pausen etter det forrige albumet, ­Featherbrain (2012), har hun sett stadig flere faresignaler ved å bare la seg lede med strømmen: Den vi plugger oss inn på i datamaskinverdenen, og den som så mange mennesker tilsynelatende ukritisk og skruppelløst lar seg drive med av.

På de forrige albumene har hun skrevet­ tekster om litt av hvert, tidløse temaer. Ofte med utgangspunkt i hvor hun har befunnet seg på det aktuelle tidspunktet: For eksempel i Berlin, på det andre albumet Rykestrasse 68 fra 2006. På det nye albumet, Trust, er temaet for første gang tydelig og tidfast.

– Albumet er basert på egne erfaringer og observasjoner rundt vår nye, digitale virkelighet. Den er kommet for å bli, likevel kan den virke skremmende, nesten umenneskelig. Jeg opplever at det er et paradigmeskifte; mellom mennesket og maskinen, naturen og teknologien, min egen barndom og internett.

Bare barne-TV

Hanne Hukkelberg ­bestiller en stor kopp te. Det er en grå, litt trist, og fremdeles snøfri formiddag i ­november på Stortorvets gjestgiveri i Oslo. Varmen fra innholdet i koppen, og lunheten fra de over 100 år gamle treveggene i lokalet, frisker muligens opp hukommelsen fra en tid hvor hun husker folk var mer opptatt av øyekontakt enn skjermkontakt. De første minnene hennes fra advents­tiden handler om moren Liv, faren Sigurd, søsteren og broren, og henne selv – omgitt av tente lys, hjemmebakst og sang og ­musikk. Internett hadde ikke ­invadert noens liv, hverken i Hallingdal eller andre steder.

– Den eneste skjermen jeg husker jeg så på, var barne-TV. Det er rart å tenke på, sier ­artisten som i artistyrket nå bruker elektronikken for alt den er verdt, – at jeg tilhører den siste generasjonen som har fått vokse opp uten internett og sosiale medier. Identitet har forandret seg fra å være noe vi blir født med, til å bli noe man kan forme selv, online. Jeg tror ikke utviklingen lar seg stoppe, og jeg ser også fordelene med den. Men er jeg ikke oppmerksom på farene ved å la nettet fange meg, kan jeg miste meg selv.

– Hvordan da?

– Ved at det øynene mine til enhver tid fordyper seg i på skjermene, griper stadig­ dypere­ inn i viljen og personligheten min. Kontrasten mellom å være seg selv, og alene, og en intravenøs tilgang til alt ­mulig, døgnet rundt, blir enorm.

Hanne Hukkelberg er blitt kalt norsk pops storesøster, fordi hun har gått foran når det gjelder å utforske musikkens mange muligheter. Her under VG-lista Topp 20-konserten på Rådhusplassen i Oslo i 2010. Kyrre Lien/NTB scanpix/arkiv

Skjermes

Allerede halvveis nede i tekoppen, forteller vår stadig mer internasjonalt kjente­ popartist at hun egentlig er en kaffedrikker. Likevel te, altså: Hjemme i Ål på 1980-tallet, var det te foreldrene hennes drakk, særlig i ukene før jul. Nå er hun selv voksen, med minner fra en ­annen tid; da skjermene man i dag stirrer seg tårevåte på, ikke styrte livskursen til noen.

– Vi må skjerme oss selv, særlig barna våre, mot overdreven skjermbruk. Prøve å finne et balansepunkt mellom teknologi og menneskelighet. Hvis ikke, er jeg redd vi kan miste noe helt grunnleggende i oss selv, som gjør at vi bli brutt ned til motstandsløse forbrukerobjekter.

– Det jeg har lest at skjer, fortsetter Hanne Hukkelberg, – er at vi for eksempel ved å like ting på Facebook gir fra oss informasjon om oss selv til markedskreftene. Om vi ikke er bevisste på hva dette er; om vi står inne for det, om vi bruker­ overdreven tid på sosiale­ medier, så får i hvert fall jeg får følelsen av at jeg mister meg selv. Jeg tror ikke jeg er alene om det.

Trygg i kirken

Utenfor er juletilbudene på plass i forretningenes utstillingsvinduer. På alle skjermene i de tusen hjem er tilbudene langt flere. Hanne Hukkelberg kan ikke huske at det ikke var noe gave­stress da familien bodde i Hallingdal.

– Det viktigste var å få det rent og pyntet i huset til julaften. Vi tilbrakte dessuten så mye tid i kirken, der pappa var organist og mamma dirigerte kor, at det ikke ble tid til så mye annet. I kirken fikk jeg synge solo fra femårsalderen. Både pappa, mamma og vi tre søsknene sang. Sang vi ikke i kirken, sang vi på gamlehjem eller på kulturhus. Familien Hukkelberg var ­synonymt med sang og musikk, smiler hun.

Da de flyttet til Kongsberg i 1987, fortsatte faren som organist i den storslagne kirken i den gamle gruvebyen. Moren ble musikklærer på en videregående skole. Fram til ungdomsskolealder regnet Hanne Hukkelberg seg som kristen. Hun hadde jo kristne foreldre, hun var «vokst opp i kirken».

– Selv om jeg ikke lenger er kristen, er jeg glad for min kristne bakgrunn, sier hun nå.

Fremdeles har hun glede av å høre på CD-en med pikekoret i Kongsberg, hvor hun er solist på «Mitt hjerte alltid vanker».

– Musikktilbudene i kirken var helt avgjørende for veien min videre i livet. Det gjorde at jeg tidlig ble trygg på meg selv. Det var jo ikke farlig å stå foran et publikum. Det var ikke noe jeg skulle prestere, det føltes helt naturlig.

Grenseløs kilde

Det hun alltid har vært skråsikker på, er at hun skulle satse på musikken. Da hun var ti år, foreslo moren en dag at hun skrive ned hva yrkesdrømmen hennes var, så kunne hun sjekke om hun mente det samme om noen år. Det gjorde hun: Hun ønsket fremdeles å bli pop­artist. Men hun ble ingen norsk Britney Spears, som ville jakte hit-listene. Hanne Hukkelberg bestemte tidlig at hun ikke ville binde seg opp i bestemte musikksjangere.

– Jeg ville øse fritt fra en grenseløs ­musikk- og lydkilde.

Kilden har rommet mye mer enn pensumet fra musikklinja på Nesbyen videre­gående, hvor hun gikk ett år, og St. Hallvard videregående i Lier, hvor hun fullførte­ de to siste årene. De to årene på Norges Musikkhøgskole ga henne også bare litt av den ballasten hun i dag benytter­ seg av som musiker.

En periode i tenårene sang hun i et metall­band. Like etterpå startet hun en standardjazz-duo sammen med jazzmusikeren Ola Calmeyer. Hun var 17, han var 70.

– Det fungerte veldig bra! Vi hadde ukentlige opptredener på utestedene Greven og Theatercafeen i Drammen.

Stjeler

På albumene hun senere ga ut under eget navn, dekorerte hun lydbildet med samplinger av metalrock, Johann Sebastian Bach, Michael Jackson, lyder fra naturen; måkeskrik og bølgeskvulp, og ­lyder fra gjenstander. På «Alone Together» fra Trust-albumet, benytter hun et eldre opptak av faren som spiller kirkeorgel.

– Når jeg lager musikk, stjeler jeg fra alt og alle. Ofte tar jeg bare det jeg har for hånden. Hanne Hukkelberg griper fløtekanna på bordet, og slår på den med en teskje:

Dette kan godt være en lyd jeg trenger, sier hun.

– Vil det ikke nå være naturlig å følge opp Trust med en strømløs og skjermløs plate, bare gitt ut på LP, til nød også CD?

– Det kan hende jeg gjør det en gang. Jeg begynner alltid med et akustisk råmateriale; piano eller gitar, og min egen stemme. Men så byr elektrisiteten og tekno­logien på så mange andre spennende muligheter også. Jeg prøver å finne en balanse.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Musikk