La de små barn komme til meg

Ah, så er den her igjen, den gamle følelsen av å være hovedperson i George Orwells klassiske roman 1984. Ja, dere vet fornemmelsen av at det er noen som ser deg 24 timer i døgnet. Denne følelsen desember- dagene som barn var sterkt preget av, følelsen jeg har klart å prente inn i mine egne unger og som de helt sikkert vil klare å overføre til sine barn, skriver forfatter Levi Henriksen.

Som gutt hadde jeg en klar forståelse av at Jesus kunne se inn i meg og at jeg fikk svarte prikker i hjertet hver gang jeg løy. Men dette var en frykt som var sånn passe jevnt porsjonert utover hele året. Med nissen derimot ble desemberdagene fram til jul forvandlet til et eneste langt og veldig intenst Brødrene Grimm-eventyr fra virkeligheten. Brått levde jeg i en slags snillhetenes Gulag-leir der bare det å nekte å spise lungemos eller la en liten sur grimase gli over fjeset, kunne få min mor og far (de jeg måtte hedre for å leve lenge i landet) true med å gå til verst tenkelige ytterligheter, ja, rett og slett sladre til nissen slik at jeg ikke ville få noen presanger.

I snitt var dette noe som skjedde nøyaktig 3,7 ganger om dagen, og det er derfor vanskelig for meg å tenke på julehøytiden uten at underleppen begynner å skjelve. I ettertid har jeg tenkt at jeg måtte ha vært et veldig mislykket barn eller kanskje var jeg var naturlig slem for til tross for at jeg gjennom -hele desember nesten gikk ut av mitt gode skinn for å være snill, ble jeg allikevel flere ganger om dagen truet med en mulig nisseboikott. Hvor slem må jeg ikke ha vært i de andre månedene da jeg ikke prøvde å være snill? Da så julaften endelig opprant, var jeg altfor utslitt til å ha noe særlig glede av gavene, for som sønnen min påpekte da han var seks: Det er utrolig slitsomt å være snill.

Julekveldene jeg husker med mest glede er derfor de jeg feiret som frafallen, det vil si etter at jeg hadde sluttet å tro på julenissen og før jeg måtte begynne igjen. Da kunne jeg gå høytiden i møte uten humbug og bedrag.

Egentlig tror jeg voksne flest kan være glad for at det ikke finnes noe nisseombud, en eller annen slags overnisse som overvåker at foreldre oppfører seg som folk før jul. For det er litt paradoksalt at mens desember er et eneste langt snillhetsmaraton for barna, så juger foreldrene mer og kommer med flere utilslørte trusler enn ellers i året til sammen. Jeg har derfor kommet til den konklusjon at jula ikke er til for at barna skal være snille, men for at foreldrene skal kunne få være så slemme som de vil. Ja, gjennom hele jula kjører foreldrene med diplomatskilt og kommer unna med ting som i årets andre elleve måneder ville ført til høye skrik om barnevernet.

Det er i grunn rart at ikke flere barn vokser opp med alvorlige personlighetsforstyrrelser etter alt stresset de har vært gjennom før de endelig er gamle nok til å slutte å tro på nissen. Ja, selv som voksen synes jeg det er skummelt å gå forbi disse mekaniske nissene som kjøpesentrene plutselig er fulle av. Disse nissene som beveger seg lik overstadige ti på tre-berusede menn som prøver å grabbe til seg et kvinnfolk før kveldens siste dans. Dette, og at nissene nå er absolutt overalt, er forholdsvis nye fenomener. At nissen har overnaturlige evner er derimot gammelt nytt.

Før familien flyttet inn til sentrum av Kongsvinger, bodde vi 2,3 kilometer fra nærmeste asfalterte vei. Og den nissen som bodde på stabburet hos oss var en slags blanding av Lynvingen og en simpel kikker. Ja, nissefar kunne faktisk bevege seg loddrett opp husfasaden og så kaste et blikk inn gjennom vinduet bare for å sjekke om sønnen og dattera mi hadde ryddet på rommet sitt.

Ja, nå så nissen hvordan det så ut på rommet ditt. Nå blir det nok ingen julepresanger i år, kunne jeg si, og slå tøffelhælene sammen som en prøyssisk general etter å ha inspektert barakken til min lille sønn.

Nehei, pleide han å si.

Det er ingen fotspor på taket jo.

Fotspor nei, sa jeg. Det er fordi, fordi, fordi eh, nissen ikke setter fotspor.

Og det var da øynene hans brått ble blanke som to store salte sjøer jeg forsto det: Sønnen min ville vokse opp til å bli akkurat som meg, en mann som vil true egne barn med en nisseløs jul hvis de ikke gjør som han sier. Denne erkjennelsen traff meg som en solid solar plexus i mellomgolvet, slik det alltid gjør de gangene jeg tar meg sjøl i å oppføre meg mer foreldrete enn foreldrene mine.

Nå er barna mine blitt tretten og ni, og etter noen år der jeg ikke har trengt å fare med løgn og fanteri gjennom desember, har min datter nå fått det for seg at hun gjerne vil ha besøk av nissen igjen. «Vær så snill, pappa», sier hun, gjennomborer meg med datterblikket sitt, legger stemmen i Tingeling-leie og synger: «Jeg tror, jeg tror, jeg tror på julenissen». Og det er da jeg kjenner den komme tilbake, den nakne frykten for hvordan hjertet mitt vil se ut i slutten av desember. Den stakkars gamle pumpa der inne i bringa kommer igjen til å bli en eneste stor, svart prikk, og jeg blir redd for hvordan hjertet mitt vil ta seg ut på den ytterste dag? For finnes det noe slikt som små og store løgner? I så fall, hvilken kategori skal man plassere et gjennomarbeidet komplott for å skremme barna til å være snille? Nei, jeg tror vi må gå mer tilbake til barnelærdommen, ja, slutte å oppføre oss så forbasket foreldrete i ett og alt. «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke!», var det en meget klok mann som sa. Men det var ikke julenissen.