Julefortellinga som appelsin

Eirik Duerr vokste opp med norsk mor i Alabama, og dermed i en slags adventsdrakamp mellom Norge og USA.

– Vi tok inn juletreet en dag eller to før jul og lot det stå til et stykke ut i januar. For de fleste amerikanere kom nok treet inn i begynnelsen av ­adventstiden. Vi hadde også adventskrans, det tror jeg ikke er særlig utbredt i USA.

Duerr flytta til Norge i voksen alder, og er nå kirkeverge­ i den anglikanske kirken i Bergen.

– Folk er generelt mer opptatt av kristendom i USA. De tror mer enn her i Norge. Men Thanksgiving er nok en mer samlende høytid enn jul. Der dreier­ det seg om «one nation under God». Advent er ikke så synlig, annet i slike figurer i opptog – Josef, Maria, ­Jesus i krybben, vismenn. Men de ­finner du ikke utenfor kirken.

Jan Espen Kruse som har vært korrespondent i både Russland og USA for NRK, ­bekrefter Duerrs tese om at førjul og advent ikke er spesielt­ synlig i USA.

– De er veldig påpasselig med å si happy holidays og ikke blande inn Christmas. Det er liksom et for ekskluderende begrep. Skal du finne faktisk­ advent i USA, må du inn i kirke­rommet. Jeg tror advent er forbeholdt spesielt ­interesserte, sier Kruse.

Piske pudding

Prest i Den anglikanske kirken i Stavanger, Peter Hogarth, er brite, men vokste opp litt her og der på kloden, konstant på flytte­fot med en far som jobba i det ­militære. Første tegn på jul var da mora lagde Christmas pudding fire-fem uker før jul. Den britiske julepuddingen skal helst stå noen uker for å bli tilstrekkelig karakteristisk. På samme tid som puddingen lages, holdes den siste gudstjenesten i kirkeåret: «Christ the King» som innevarsler adventstida, en tid da troende anglikanere skal «piske opp kjærligheten til Jesus i sine hjerter», slik Hogarth forklarer det.

– Men kvinnene i kirken så ut til å tolke det som et klarsignal for å piske sammen en Christmas pudding, ler ­Hogarth.

Folkegudstjeneste

De siste hundre åra eller så, har The Service of Nine Lessons and Carrols vokst fram som selve folkegudstjenesten i Storbritannia. Den ble først innført av en prest i kapellet ved Kings College i Cambridge for å få litt mer fart i kirken ved jule­tider.

– Der er boten mindre framtredende enn i andre adventsgudstjenester. I The Service dreier det seg først og fremst om å lese noen evangeliefortellinger og å synge julesanger. I likhet med julegudstjenesten i Den norske kirke, er dette gudstjenesten som trekker flest til kirken.

I tillegg har de i anglikansk tradisjon noe som heter Christingle, som også er av nyere dato. Opprinnelig kom tradisjonen til de britiske øyer med den herrn­hutiske kirke (Brødremenigheten) og har levd videre blant baptister. Christingle ble på et tidspunkt adoptert av en veldedighetsorganisasjon i Church of England som jobber spesielt mot barn, og vokste gjennom det fram som den store barne­gudstjenesten før jul.

– Der pynter vi en appelsin. Den ­representerer jorda, og får rød tape rundt ekvator. Tapen symboliserer Jesu blod. Der­etter skjærer vi et hull i toppen, dytter ned et hvitt lys og tenner det. Det skal representere den rene, nyfødte Jesus. Så stikker vi fire pinner i den, og de skal ha noe søtt på seg. De representerer de fire årstidene,­ men også alt det gode som vokser på jorda. Slik får barna hele julefortellingen ­presentert som et spiselig objekt.

Adventsstaken er også del av anglikansk tradisjon, men med én kuriøs forskjell.

– Vi har fem, ikke fire lys. Det siste skal tennes på juledagen, for jomfru Maria, sier Hogarth.

Mystisk majones

I tillegg til å ha vært korrespondent i Russland, er Jan Espen Kruse gift med en hviterusser. Så hvilke spor av advent finner vi blant slaviske naboer i nord og øst?

– Kommunismen forsøkte å kvitte seg med alt som kunne lukte av jul og religion. Og de lyktes ganske godt med å gjøre nyttårsaften til den store feiringen. Etter Sovjetunionens fall har jula gradvis kommet tilbake, både den ­ortodokse jula som faller på sjette og sjuende januar, men også en tilnærming til 24. og 25. desember, når vi feirer i store deler av resten av verden.

Men skal vi finne en antydning til ­advent, må vi langt inn i kirkens skjegg, skal vi tro den tidligere korrespondenten.

– Advent tror jeg ikke det er særlig bevissthet om blant russere flest. Ikke forbereder de seg nevneverdig til jul heller. Det er nyttår det dreier seg om, og da har de nyttårstre, nyttårsgaver og det hele.

Når Kruse feirer nyttår med svigerfamilien i Minsk, finner de fram nyttårstreet et stykke ut i vår romjul.

– Det er nok mulig å finne en og ­annen tørr grankvist, men svigerforeldrene mine sverger til det gode, gamle sovjetiske plasttreet.

NRK-journalisten forklarer at de heller ikke har like fastlåste mattradisjoner som oss. Hovedrettene varierer, men én ting står alltid på bordet – noen særegne, majonesbaserte salater.

– Russere går og gleder seg til dem i dagevis, og det er et mysterium for meg. Store deler av nyttårsdagen går med til å forberede disse salatene. Hele familien settes i sving. Ellers består en nyttårsmiddag av en rekke kaldretter, inkludert de omtalte salatene, som man spiser seg ganske mett på, før noe varm mat, gjerne kjøtt, kommer på bordet. Det hele nytes gjerne med et nyttårsshow som ruller over TV-skjermen i bakgrunnen.