Håpsreise i håpløshetens land

'Vinteren kommer», heter det i Game of Thrones, og vi kjenner igjen den isnende frykten for en uavvendelig­ ­katastrofe på vei. Klima, flyktninger, krig, atomopprustning, ustabile og ­autoritære ledere, et truet demokrati. Det virker som en mørke­tid er på vei.

Er det noe håp for oss? Hvor skal vi finne kilden til håp midt i en verden som virker så håpløs?

Gjerder og murer

I noen år har jeg i adventstiden reist gjennom et av områdene som inviterer til håpløshet, nemlig de palestinske områdene på Vestbredden.­ Likevel er det en håpsreise, for vi følger sporene fra en reise som skulle bringe håpet inn i verden: Maria og Josefs vandring mot Frelserens fødsel i Betlehem.

Palestinerne har liten grunn til håp om en bedre framtid. Håpet om en rettferdig fred fikk dødsstøtet da Donald Trump anerkjente Jerusalem som Israels hovedstad. Israelske bosettinger spiser stadig mer av landområdene. Gjerder og murer stenger dem inne, sjekkpunkter gjør det vanskelig og tidkrevende å ferdes. Økonomien går i stå. Selv om mange unge har god utdannelse, har de lite håp om å få seg arbeid. Dermed er det også vanskelig å stifte familie eller se noen framtid. Noen reagerer med vold, som møtes med motvold, i en stadig spiral mot neste krig.

Hvor finner de håp? Jeg har spurt ­flere av dem om det i reisens løp.

Forandring

I Jenin, like ved flyktningleiren beryktet blant annet for massakren for 15 år siden, ligger The Freedom Theatre, som arbeider for å gi pale­stinsk ungdom livsmot og for å gi unge kvinner mot til selvstendighet. Teateret ledes nå av Jonathan Stanczak, en svenske med jødisk bakgrunn som omtaler seg selv som ikke-religiøs.

– Jeg setter mitt håp til menneskets stadige mulighet til forandring, og til kulturens kraft som utrykk for menneskelighet, var hans svar.

I den kristne byen Zababdeh bor Hanna Samara, en pensjonert lærer på min alder. Han er aktiv i den gresk-ortodokse­ menigheten, har seks barn og flere barnebarn. Jeg stiller­ spørsmålet over en kopp arabisk­ kaffe i stua der kona og den yngste datteren ser på Arabian Idol på fjernsynet.

– Om jeg ser rundt meg, er alt håpløst. Situasjonen blir bare verre, og de unge vil reise herfra. Jeg må søke håpet inne i meg selv og i bønnen, svarte han.

Hjelpe andre

I Nablus møtte jeg den 25 år gamle sykepleieren­ Abed Sawalmeh. Han hadde fått jobb og så fram til å gifte seg med kjæresten. Men det var noe annet som ga ham håp.

– Det som gir meg håp, er å kunne hjelpe andre. Det gir meg tilfredsstillelse og oppfyller mine forhåpninger. Når en gammel mann takker Gud for hjelpen han får, fylles jeg av takknemlighet og håp, sa han.

Abed er muslim. Suhair Ghanim (36) i Betlehem er kristen. Hun arbeider ved et kristent studiesenter som driver med kulturutveksling. Over en tallerken med byens beste falafel svarer hun dette på spørsmålet om håp:

– Det er fellesskapet som gir meg håp. Fellesskapet i familien, i nabolaget, i menigheten.­ Alle som hjelper og støtter hverandre, viser meg at det fortsatt er håp.

Et annet sted

I en situasjon­ der mye virker håpløst, finner­ altså mennesker håp. De finner håp i relasjonene mellom­ mennesker – og i relasjonen til Gud.

I vår del av verden lever vi i en situasjon der det går an å ha håp til slikt som trygg økonomi,­ trygghet for alderdom og barnas muligheter til å få det minst like bra som oss. Da blir det også lett slike ting som er kilden til håp. Men likevel tror jeg også vi må ha vårt grunnleggende håp et annet sted – og at det ligner ganske mye på det som gir håp i en situasjon der de ytre håpsgrunner mangler.

Maria og Josef la ut på en usikker reise da de tok de første skrittene mot Betlehem ned den bratte åsen fra Nasaret. De må ha følt seg satt utenfor det fellesskapet de var vokst opp i: Hun gravid uten å være gift, han en mann som ikke forsvarte sin ære, men tok til seg hun som hadde vanæret ham. De visste ikke at de skulle bli flyktninger og at det ville ta mange år før de vendte hjem. Men de må likevel ha kjent at de reiste ut i en uviss framtid.

Håpets kilde

Men de hadde altså med seg et løfte. Et løfte knyttet til det livet som vokste inne i Maria, et løfte om at det var selve håpets kilde som der spirte fram: Han som skulle bringe frelse til verden. Derfor skulle de kalle ham Jesus.

Det er ganske underlig å stå i morgensola på markene nedenfor Betlehem og lese Lukas knappe beretning om englene som en gang åpenbarte seg her. Et stykke unna rusler en mann med noen sauer, han kunne godt vært en av gjeterne som ble slått av redsel da den himmelske budbringeren strålte fram for dem.

Vær ikke redd. Jeg bringer en stor glede: I dag er det født en frelser. En frelser, det er selve håpet legemliggjort. Han som skal sette oss fri fra alt som skremmer og trykker oss ned. Han som skal bringe fred på jorden.

Bare en vakker historie?

Fikk gjeterne nytt håp? Beholdt de håpet mens de ventet på at barnet skulle vokse til og oppfylle løftene? Døde de med håp i hjertet, selv om de ikke hadde sett det oppfylt?

I dag virker håpet om fred fjernt. I byen ovenfor oss kaster­ unggutter stein mot andre unggutter med fingeren på avtrekkeren. Mot horisonten ser vi profilen av bosettingen Har Homa, for palestinerne et konkret bevis for at håpet om selvstendighet er i ferd med å dø. Er fortellingen om englene bare en vakker historie uten forankring i virkeligheten?

Om vi leser en fortelling, har vi ikke forstått meningen med den før vi har lest slutten. Bare den som kjenner slutten på historien, kan forstå historien. Dette gjelder også menneskenes historie og verdens historie.­ På engelsk heter det The End of History, som jo kan bety både slutten på historien og historiens mål.

Tårene tørkes

Dette er den grunnleggende innsikten i Jürgen­ Moltmanns Håpets teologi. Det er fordi Gud har åpenbart for oss hva som er historiens slutt og mål at vi kan ha håp. Vi har fått vite at historien slutter med at tårene tørkes, at gråten stilner, at gleden råder. Og garantien for denne slutten finner vi i Jesu oppstandelse. Den viser oss en Gud som skaper det nye og totalt uventede, som skaper av ingenting og reiser det døde opp. Dermed kan vi ha et realistisk håp som både gir oss kritisk distanse til den verden vi lever i og berger oss fra luftige utopier.

«Bare håpet er realistisk, fordi det alene tar alvorlig de mulighetene som virkeligheten er full av», skriver Moltmann – og det er Jesu oppstandelse som former dette håpet: Kristi oppstandelse er ikke bare en forsoning med det livet som er fullt av fortvilelse og dømt til å dø, men det er også Guds protest mot lidelse og død, mot ydmykelse og forbrytelse, mot all ondskap. Håpet finner i Kristus ikke bare trøst i lidelsen, men også det guddommeliges løfte mot lidelsen. Derfor kan ikke de som håper i Kristus lenger holde ut virkeligheten som den er, men de vil lide under den og motsi den, skriver den tyske teologen, som fant Gud i en krigsfangeleir i 1945.

Kilden til håp

Altså er ikke håpet om Jesu gjenkomst et håp om å bli tatt vekk fra denne verden og dens lidelse, men en inspirasjon til å kjempe for en verden i samsvar med det løftet Gud har gitt for framtida. Nettopp fordi vi har dette håpet forankret i Gud, ikke i vår virkelighet, kan vi unngå å fanges inn av håpløsheten.

Barnet som ble født i Betlehem, er selve kilden til alt håp, fordi dette barnet er Guds bekjennelse til menneskene og til verden. Selv om det fortsatt er ufred og urettferdighet som rår, gir forventningen om Jesu gjenkomst et glimt av verden slik Gud vil den skal være.

I lyset fra Betlehem kan vi finne håp uavhengig av verdens håpløshet.

Saken sto første gang på trykk i Strek nr. 5 – 2014. Denne versjonen er ­bearbeidet og oppdatert i november 2018.