Den lange veien til Selbu

En vinterdag i 1857 sto 16 år gamle Marit Gullsettbrua sammen med søstrene sine på kirkebakken i Selbu i Sør-Trøndelag. Det var kaldt, og vottene som varmet hendene deres, vakte oppsikt. De var strikket med totrådsbinding, i svart og hvitt, og hovedmotivet var ei skjennrose – en åttebladet stjernerose. Vottene var så vakre, så uvanlige.

Den åttekantede stjerna ble etter hvert kjent som selburosen. Leser du en engelsk strikkeoppskrift, kan det stå Norwegian Star, eller Selbu Star – så sterkt er rosen blitt knyttet til Norge.

Før strømbryternes tid lette formødrene våre etter beskyttelse mot det som var utenfor i det svarte mørket. Natta og vinteren var vond og lang, naturkreftene var mat til frykt og fantasi. Her levde den synlige og usynlige verden side om side, det samme gjorde folketro og kristendom. Før folk kunne skrive og lese, var symbolene redskaper. Bilder var et åndelig tilbehør i dagliglivet. Tegn og symboler ble vevd, strikket og sydd og skåret. De inneholdt energi og magi, og hadde en mytologisk kraft. Ikke bare for å ha kontroll over det underjordiske, men for kjærlighet, velstand, giftemål og barnefødsler.

Hodelin

Hvordan kom Marit på tanken om å lage akkurat en stjerne med åtte kanter, i Selbu, for 150 år siden? Kanskje hun ble inspirert av broderiene på storbrurplagget, et hodelin som brudene hadde under krona, nærmest som et brudeslør. Det var visstnok moren til Marit som hadde brodert små stjerner i åttebladsmønster på storbrurplagget i bygda.

Åttebladstjerna var ikke bare vakker. Den skulle også gi beskyttelse og vise fromhet, gudstro og gudsfrykt. I kristendommen, som «arvet» symboler fra folketroa, ble stjerna et symbol for Jesus, den klare morgenstjerne. Og ikke minst for Maria. Hun var et forbilde og beskytter for kvinner. Fødende brukte skjorter med stjerna brodert inn, for at fødselen skulle gå bra. Den var ofte skåret inn i sengestolper for at fødende og sovende skulle være trygge. Stjerna var en bønn til Maria, som hadde nøkkelen til himmelen.

Ikke så rart, da, at stjerna også ble kalt Mariastjerna.

Klærne var språk

Stjerna ble som en bønn om nåde i livet etter dette. I dag beundrer vi de vakre mønstrene, men før var symbolene språk. Klærne var i seg selv en amulett. De skulle ikke bare beskytte deg mot vær og vind, men også kommunisere med høyere makter. Livet var en avmålt, begrenset tid. Som en avklipt tråd, en forberedelse til det som kom etterpå. Da var det viktig å oppnå gunst hos gudene. Symbolene var en måte å henvende seg til dem på. Det er kanskje derfor at åttekantstjerner ble brodert på plagg konfirmanten fikk da han skulle dra hjemmefra, velsignet før han for ut på ukjente stier.

Selburosen er selve symbolet på urnorsk strikkekunst og kultur. Men åttebladsstjerna finnes over hele verden: På strømper og strikket undertøy i Spania, på nattskjorter i Danmark, i mønsterbøker fra Europa fra 1500-tallet, i klostersøm, på keramisk dekor fra Sør-Amerika. Stjerna er funnet i stein- og perlemormosaikker i sumerisk kultur fra så langt tilbake som 3–4000 år før Kristus. Latvia har stjerna som nasjonalsymbol. Du finner den i fanakoften og hardangerbunaden. Det er ikke mange symboler som er verdensomspennende. Men stjerna med åtte spisse blader eller kanter, finnes overalt.

Åtte kanter

I kristen tro fikk tallet åtte betydning av at Jesus møtte disiplene på den åttende dag etter oppstandelsen. Mange kirker har åttekantet grunnflate, døpefonter er gjerne åttekantede, og rosevinduer i store katedraler har ofte åtte blader. Også i islamsk kultur finner vi ofte mønstre basert på åttekanter.

Ungjenta Marit gikk på setra og gjette dyrene om sommeren. Hun kom fra en husflidsfamilie i Selbu og kunne veve fra hun var ganske lita. Hun var nok kreativ, som kom på å strikke med to tråder i ulike farger – totrådbinding.

Men åttebladrosa, den har reist fra fjerne land, sikkert på handelsskip lastet med eksotiske varer og tekstiler. Og i en eller annen form ble den med på handelsveier fra kontinentet, kramkarer fra Europa, via Østersjøen, gjennom Jämtland og Härjedalen til handelsstedet Røros, ikke så langt fra Selbu. Og i den lille innlandsbygda strikket Marit det samme mønsteret som vi finner igjen i koptisk, islamsk og bysantinsk tekstilkunst. To ulltråder som binder verden sammen.

Kilder: Annemor Sundsbø og bøkene hennes «Usynlege trådar i strikkekunsten», «Spelsau og samspill», Anne Baardsgaard, Birgitta Odén