Sjeler på salg

TEKSTVERKSTEDET 4. SØNDAG I TREENIGHETSTIDEN

Det finnes mange historier om mennesker som har solgt sjela si til djevelen i bytte mot jordisk suksess. Legenden om Dr. Faustus, som blant andre er gjort til litteratur av Goethe, går tilbake til en historisk person som levde i Tyskland på reformasjonstiden.

Bluesgitaristen Robert Johnson sies å ha fått sine evner etter en handel med djevelen i et veikryss i mellomkrigstidens Amerika.

... men taper sin sjel

Vi får vel tro det er sjelden slike bevisste byttehandler foregår, men i det virkelige livet er det nok av dem som har solgt sjela si for å oppnå jordisk suksess, makt eller penger. Kanskje selger vi ut biter av sjela selv noen ganger, nesten uten å merke det?

[ LES TEKSTVERKSTED FOR DE ANDRE SØNDAGENE ]

«Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?» Det er Jesus som stiller spørsmålet. Og jeg tror vi vet svaret alle sammen. Om vi taper sjela - som kan stå som en metafor for selve det livgivende senteret i personligheten vår, der troen, håpet og kjærligheten befinner seg - da hjelper det fint lite om bilen er fin og kontoen er full. Da er vi noen fattiglus uansett.

Det begynner i det små

Likevel er det så lett å la seg lure. Det begynner gjerne i det små. Noen små kompromisser med det vi vet er rett, for å oppnå noen fordeler. Ingen begynner karrieren som sjeleselgere som korrupte politikere eller FIFA-topper.

Jesus sa dette i en situasjon der alternativene sto mellom å berge sitt eget skinn eller å gå i døden for det man tror på. Han hadde fortalt disiplene at han skulle reise til Jerusalem for å lide og dø. Og han sa at den som ville være hans disippel selv måtte ta korset sitt opp. Å følge i Jesu fotspor var rett og slett en vei mot døden, i overført eller konkret betydning.

Hvem har vi gitt sjela til?

For norske disipler på begynnelsen av det tredje årtusen koster det verken liv eller eiendom å følge Jesus. Og likevel gjelder ordene også sånne som oss. Hvem har vi gitt sjela til? Mammon? Han som står der og lokker med alt hjertet kan begjære, uansett hvor mange som må lide for vår overflod eller hvor ødeleggende det er for Guds skaperverk.

Eller Jesus? Han som forteller oss at det er ved å elske sin neste som seg selv at Guds rike får vokse på jorden.

Hver dag i nye veikryss

Jesus valgte korsveien. Og disiplene hans fulgte etter i all sin vaklevorenhet og svakhet. Det var ikke alltid lett. De mislyktes litt for ofte i sine forsøk på å leve opp til idealene. Sånn er det å være menneske. Korsbærerne i Jesu følge har aldri vært medlemmer av noen elitebevegelse.

Og kanskje står vi alle, slik som Robert Johnson, hver dag i nye veikryss, og må velge hvilken vei vi vil gå videre. Noen ganger kan det være fristende å selge sjela, men tomrommet etter en tapt sjel er neppe verdt gevinsten ved salget.

Søndagsskolen: Korset

Det var antakelig perserne som oppfant korsfestelse som avrettingsmetode. I Romerriket var korsfestelse vanlig fra det første århundre før Kristus og fram til kristen tid.

Det var særlig slaver, pirater, landeveisrøvere og forrædere som ble korsfestet. Avrettingen var synlig for alle, svært smertefull, og den kunne trekke ut i dager. Dermed hadde den avskrekkende effekt.

I enkelte tilfeller ble de dødsdømte tvunget til å bære tverrbjelken til retterstedet. Denne er beregnet til å veie omkring 45 kilo.

Ved flere anledninger gjennomførte romerne massekorsfestelser. Dette skjedde både i krigen mot Sparta (70-71 f. Kr) og etter opprør i Jerusalem (70 e. Kr).

Kilde: historienet.no, wikipedia.no, en.wikipedia.org