«Nigger» er det nye «Gud»

Advarsel: Denne artikkelen inneholder støtende ord og uttrykk.

I nesten alle språk har bannordene opphav i de samme tre kategoriene: religion, sex og avføring.

– Vi har å gjøre med et skifte i bruken av banneord. Unge bruker spesielt banneord som henviser til underlivet, sa den danske forskeren Marianne Rathje til videnskab.dk under en bannekonferanse i 2012.

Mindre religiøs banning

Undersøkelser utført av norske, svenske og danske forskere viser nemlig at religiøse banneord er på vei ut og erstattes av ord fra de to andre kategoriene: sex og avføring. Spesielt blant unge.

Les også: Lokker unge til å lese med banneord

– Hvordan vi banner avgjøres først og fremst ut fra hva personer som vi mener har prestisje - kjendiser, forbilder og lignende - sier. Fordi vi har et nært forhold til amerikansk kultur, har vi tatt over uttrykk fra amerikansk banning, og det har ført til en endring fra religiøse banneuttrykk til flere kjønnsuttrykk, sier professor i nordisk, Ruth Vatvedt Fjeld.

– Har religiøs banning mistet funksjonen sin?

– Kristendommen har utspilt mye av sin rolle i samfunnet, og da er ikke lenger det andre bud om å «ikke misbruke Guds navn» så viktig for oss, sier hun.

Dette skrev den svenske forfatteren og språkforskeren Magnus Ljung om allerede i 1987.

«En som banner religiøst risikerer å pådra seg himmelens vrede gjennom lettsindig bruk av navn på alvorlige ting, og siden frykten for himmelsk vrede har avtatt, er det ikke rart at disse banneordene har mistet sin styrke», skriver han i boken Banning i norsk, svensk og 18 andre språk.

Ventil for smerte

– Da jeg var barn, fikk jeg juling da jeg sa «faen». Da skjønte jeg at å si dette var svært provoserende, noe som fristet til å si det igjen for å teste reaksjonen. I dag får banning få eller ingen konsekvenser, og da er det ikke vits å banne med de tradisjonelle banneordene, sier Fjeld.

– Kan foreldre gi nøytrale ord bannestatus ved å reagere på et ord som om det var banning?

– Det er logisk å tenke slik. Ved en skole i Oslo ble det foreslått å erstatte et banneord med ordet «potteplante», men det fungerte selvsagt ikke. Banningen spres gjennom prestisje, og i skolealderen er det ikke foreldre eller lærere som har prestisje, sier Fjeld.

Under intervjuet står Fjeld og koker fiskesuppe og brenner seg på fingrene.

– Au, faen, utbryter hun.

Banneforskeren ser det humoristiske i sammentreffet - å banne midt i et intervju om banning – og forklarer vitenskapelig hvorfor hun bannet:

– Det er en slags sikkerhetsventil.

Les også: Folk med språkproblemer husker bedre banning

Det minner henne om et kjent, amerikansk banne-eksperiment.

– Amerikanske forskere skulle se hvem som kunne holde hendene lengst i iskaldt vann: Folk som fikk banne, eller folk som ikke fikk banne. De som fikk banne holdt ut lengst. Grunnen til det kan være at den som banner, retter bevisstheten mot de språklige uttrykkene og derved glemmer noe av smerten, eller redselen eller avmektigheten eller hva som får oss til å bryte språklige tabuer, sier hun.

Skille mellom USA og Norge

Det har de siste femti årene vært et tydelig skille mellom norsk og amerikansk bannekultur. Grovt sagt er det mer akseptert å si «Oh my God», og mindre akseptert å si «shit» i USA, mens det i Norge er mer akseptert å si «dritt» enn «herregud».

I USA har gått fra religiøs banning før første verdenskrig, til sex- og avføringsrelatert banning på sent 1900-tallet og tidlig 2000-tallet.

Les også: Slik «banner» en Vårt Land-journalist / Video fra NRK

Amerikansk bannekultur har gjennom historien befunnet seg mellom «det hellige» og «det skitne». Noe som også er med som en av grunnene til at de mest brukte banneuttrykkene på engelsk er «Holy Shit», ifølge Melissa Mohr, forfatter av boken Holy Sh*t, a brief history of swearing.

Banneforskerne Magnus Ljung og Ingrid Kristina Haslund tror at siden Norge lenge har vært preget av kristendom og pietisme, har religiøse banneord hatt en sterkere funksjon i vokabularet.

Toleranse

Nå definerer Dictionary.com «nigger» som det mest støtende ordet i engelsk språk.

– I visse sammenhenger er dette et veldig støtende ord. Afroamerikanere kan fint kalle hverandre «nigger» uten at det er støtende, men i andre sammenhenger er det veldig uakseptabelt, for det er å sette negativ merkelapp på mennesker som er annerledes enn oss selv. Vi er veldig opptatt av å være tolerante og korrekte i vår tid, og derfor vil det være støtende å bruke ord som «nigger», «mongo», «homse» og andre nedvurderende personbetegnelser, sier Fjeld.

– Hva er det sterkeste banneuttrykket vi har i Norge?

– Jeg tror «faen» holder seg godt. Og «fuck» havner kanskje på en 7.-8. plass. Kanskje noe av det sterkeste er å vise fingeren, sier Fjeld.

Les også: Lei av å bli pådyttet banneord i mediene

Å banne på andre språk er også en trend i unges bannekultur. Engelske «fuck», «God» og «shit» brukes mye, spanske «puta» (hore) i kombinasjon med tu madre (mora di) brukes også litt. Arabiske «wallah» (ved Allah) brukes også enkelte steder i Oslo.

– Sier nordmenn «fuck» istedenfor det norske ordet «forpult», fordi det er finere å banne på engelsk?

– Når man bruker et annet språk er det akkurat som det ikke er like stygt, ja. Og så er det litt kult med amerikansk, og vi tar jo etter dem med prestisje, sier Fjeld.

Kristen reaksjon på mindre religiøs banning

I den katolske middelalderen var det vanlig å sverge ved Jesus, Gud og himmelen, men det var før Luther og reformasjonen kom og forbød dette. Det førte til en rask stopp med denne banningen.

– I Bibelen står det bare at man ikke skal misbruke Guds navn. Mye av det vi kaller banning i dag faller ikke inn under dette, sier professor ved Det teologiske menighetsfakultetet, Atle Ottosen Søvik.

«Herregud», «Oh my God», «Gud» og «Jesus» faller imidlertid inn under det andre bud, ifølge Ottesen Søvik.

Les også: Lagde banneleksikon for barn

Utover 1700-tallet ble det imidlertid mer vanlig å banne ved de himmelske ting igjen, og Fjeld ser to grunner til dette. En grunn er sekularisering i samfunnet, en annen er at ordene ble brukt i en mer skjult form. Istedenfor å si «Vår Herre», sa man «varserra».

Men i dag er det altså mindre religiøs banning blant unge.

– Bør kristne bli glade nå, når det er mindre religiøs banning blant unge?

– Man skal ikke vekke anstøt, det lærer vi fra nestekjærlighetsbudet («elsk din neste som deg selv») og at vi ikke skal føre sin bror til fall (Romerbrevet 14,7), som er bibelske prinsipper. Jeg vil ikke rangere den ene eller andre bedre eller verre. Det er ulike grunner til å la være å banne både religiøst og med ord som har med sex og avføring å gjøre, sier Søvik.

Pastor i pinsemenigheten Filadelfiakirken i Oslo, Andreas Hegertun, kan skjønne at religiøs banning ikke er like populært blant unge i dag.

– Det er to trender mot hverandre her. På den ene siden blir flere unge såkalt «personlig kristne», på den andre siden sekulariseres samfunnet generelt. Begge deler kan føre til at religiøs banning kommer i bakgrunnen, sier Hegertun.

[ Kommenter under: Er det bedre at kristne sier «fuck» og «shit», enn «Herregud»? ]

– For meg personlig sitter det lenger inne å misbruke Guds navn, enn å si andre stygge ting. Men så er jeg ikke tilhenger av å gradere feil, sier Hegertun.

Karsten Isachsen om banning

I boken Sint, sant, sunt skriver prest og foredragsholder Karsten Isachsen at det ikke er synd å banne, og han forklarer det med et eksempel: En åtteåring er veldig sint, og roper «Faen, faen, faen». Moren irettesetter gutten ved å bruke pekefingeren mot gutten og si:

«Du skal ikke banne. Det er SYND å banne!»

Isachsen skriver i boken:

«Den dagen har moren gjort en rekke feil. Den første av ren teologisk art: Det er ikke synd å banne. Begrunnelsen for å påstå dette er vanligvis at banning er brudd på budet som lyder: 'Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn'. For alle banneord jeg har lært referer seg ikke til Vårherre, men til han som bor over gangen.

Den andre feilen er at barn får beskjed om å tie når raseriet melder seg. Det er dårlig mentalhygiene.»