Hvem eier kirka?

Høstens kirkevalg har for første gang blitt et valg med tendenser til en valgkamp. Lokalt har folk engasjert seg, snakket sammen, prøvd å påvirke. Det er spredd masse informasjon via Facebook og sosiale medier.  Enkelt har det ikke vært, siden ulike lister til Bispedømmerådsvalgene er nytt for oss, men engasjementet har skapt diskusjoner.

Nils Jøran Riedl er Sokneprest i Svolvær og Strandlandet, og spaltist for Tro24.no

En av de diskusjonene som har forbauset meg er diskusjonen om det er greit at vi får en høy valgdeltakelse, fordi det da vil være mennesker som ikke har et sterkt engasjement for kirken som avgir sin stemme. Dette er også en diskusjon om statistikker.

Les også: Snakker ikke om Gud, holder kirken høyt

Antallet mennesker som går i kirken hver søndag, eller regelmessig – er ikke høyt. På tross av at det er flere mennesker innom kirkene  hver uke enn det er mennesker som deltar på sportsarrangementer, så blir dette argumentet stadig benyttet. Kirken har få som deltar aktivt.

– Kirken har mistet grepet

At det er færre til Gudstjenester nå enn for årtier tilbake er helt innlysende. Igjen kan vi si at statistikkene snakker klart. Flere steder i landet er det også kraftig nedgang i antallet som døper barna sine. Deltakelse i konfirmasjon har sunket. Færre gifter seg i kirken.

Kirken har med andre ord mistet noe av grepet på befolkningen, kanskje ennå mer – på sine medlemmer?

Glissent

Jeg holder til i en kommune hvor det er fem sokn, ni kirker, to sokneprester og 1,7 prester til – når bemanningen er full. Det er den ikke nå, for ingen har søkt på en ledig stilling på tross av t utlysninger.

Les også: Folkefest-kirken

En helt vanlig søndag uten dåp og uten noe opplegg tilknyttet trosopplæringen er det ikke mange til gudstjeneste. 10-15-20 er helt normalt. I en kirke med 1.200 sitteplasser, eller en annen med 450 så er dette glissent. Det er klart at det ut fra det kan se ut som at kirken ikke har stor oppslutning i befolkningen.

Ikke aktivt engasjement

Dette er imidlertid bare en del av sannheten. Hver uke er det flere gravferder. Kirken er full. Ved dåp er det ikke uvanlig at dåpsfølget utgjør både 50 og 60 personer. Gjennomsnittet i det som er min «hovedkirke» på årsbasis er nesten 80 mennesker på gudstjeneste hver gang det er gudstjeneste. Jul, konfirmasjon og trosopplæringstiltak trekker statistikken opp.

For meg er dette også et uttrykk for engasjement. Ikke aktivt som vi forventer det kanskje, og som jeg i min tid i Skolelag og misjonsorganisasjoner ville sett på som, nettopp, at vi har mistet grepet og må evangelisere og misjonere sterkere.

Men et engasjement

Men – det er et men. Et kraftig men. Vi ser det svært tydelig når vi for øyeblikket er i en situasjon hvor diskusjon om eiendomsrett til en vei, har forhindret oss i å bruke en av de små kirkene våre i flere måneder nå.

«Når skal vi få komme tilbake?».

«Det er en skam at vi ikke kan gravlegges fra kirken vi er døpt og konfirmert i».

Jeg får slike kommentarer svært ofte nå. Jeg møter dem på andakter på sykehjemmet. Jeg konfronteres med dem i køen på Kiwi. Jeg hører det når jeg kjøper blomster på torget. En del av de menneskene som sier det har jeg aldri sett. De ble konfirmert lenge før jeg kom hit for to år siden, og i gravferder er det så mange mennesker at jeg må innrømme jeg ikke kjenner igjen alle fjesene.

De som elsker kirken

Jeg tenker det er disse som har avgitt sin stemme i valget nå gjør det ikke fordi de er opptatt av om vi skal få en ny «diakoniplan» eller «plan for kirkemusikk», som vi stadig mangler i våre menigheter.

De gjør det fordi de elsker kirken sin. 

De gjør det fordi det er viktig for dem å få barna sine døpt.

Det er viktig å ha kirken der – selv om de «ikke renner ned dørene» som mange også får seg til å si når jeg opplever å møte mennesker i sorg, og som unnskylder seg fordi de ikke er så aktive kirkegjengere.

Diskusjonen om hvem som da avgjør kirkens framtid når de avgir stemme er for meg en litt håpløs diskusjon. Den forteller for meg om en manglende forståelse for hva det er å ha en «åpen folkekirke».

En åpen folkekirke aksepterer også at de som ikke er veldig aktive, men som er glade i kirken sin skal ha et hjem for sin tro. Vi spør ikke «hvor aktiv er du». Vi vil at folk skal bry seg.

Så takk til alle som stemmer og bidrar til å bygge framtidens kirke.