Spaltist

Gud er ingen gud

«Du er like mye en ateist som meg, jeg bare slumper til å tro på én gud mindre enn deg. Når du forstår hvorfor du avviser alle andre guder og religioner, vil du forstå hvorfor jeg avviser din».

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Noen hevder at mens ateister ikke tror på noen av religionenes titusener av guder, tror de kristne bare på én gud mer. Stephen F. Roberts har til og med gjort dette til det argumentet du kan lese over.

Noen oppfatter tydeligvis dette som treffende og tankevekkende. En grunn er nok at man ikke vet hva Gud er, om Gud finnes. Man tror rett og slett at Gud er en gud. Nå er jo det en nærliggende tanke:

Gud og guder er overnaturlige vesener med mange og store krefter. Vi kan lese om begge i religiøse tekster. At vi kaller en av dem Gud med stor G, kan da ikke bety at det egentlig er noen forskjell? Det blir vel bare sjåvinisme?

Det største vesen

Nei, forskjellen er så stor som det er mulig å bli. Guder med liten g er som de norrøne Tor og Odin - begrensede og tilfeldige egenskaper. Vi kan ikke bruke vitenskap eller logikk til å finne ut om Tor finnes, har rødt hår eller bruker én hammer eller to. Den eneste måten er ved å se ham.


Begynner man å diskutere Guds vesen ut fra noe som kan måles og veies, bommer man. Det er verre enn å spørre hvor mange meter melk du trenger i grøten.


Men er ikke Gud en gud? Nei, enten vi nå tenker at Gud finnes eller ei, er det viktig å vite hva vi legger i begrepet. En klassisk forståelse er at Gud er det største vesen vi kan tenke oss. Betyr så dette bare at Gud må være større enn Eiffeltårnet?

Maksimale egenskaper

Nei, og grunnen er enkel. Begynner man å diskutere Guds vesen ut fra noe som kan måles og veies, bommer man.

Det er verre enn å spørre hvor mange meter melk du trenger i grøten.

Det er som å spørre om A-mollskonserten er raskere enn Petter Northug.

Tvert i mot kan vi vite at det høyeste vesen det er mulig å tenke seg ikke er det høyeste i meter. For et slik høyeste vesen kan ikke finnes. Vi kan alltid tenke oss et enda høyere. Gud kan ikke være 1.000 meter høy, ha én hammer og lukte godt, siden det alltid er mulig å tenke seg et bokstavelig talt høyere vesen med flere hammere og bedre lukt.

Skal vi være logiske, og det skal vi, er det eneste høyeste vesen som kan eksistere, det som har maksimal kombinasjon av egenskaper som ikke kan veies eller måles.

Den største

Slike egenskaper kalles ofte for kvaliteter. Dette handler om forhold som eksistens, makt og kunnskap. Har Gud maksimal eksistens, innebærer det blant annet ikke å være begrenset til et bestemt sted eller tid eller utseende, men å være allestedsnærværende, ikke-fysisk og evig. Det betyr også at Gud ikke er avhengig av noen annen eksistens for å være til, men er den mest grunnleggende eksistens.

Videre kan vi ikke tenke oss noe større enn den maksimale kombinasjonen av mektig (populært kalt allmektig), vitende (allvitende) og god.

Ser vi for oss noe vi tenke oss mer maksimalt, er det ikke Gud vi snakker om, men noe så tuslete som en gud eller en superhelt eller en alien eller et spagettimonster.

Gud er ingen gud

Dermed er det ikke slik at jeg bør avvise Guds eksistens bare fordi jeg avviser alle «andre guder og religioner».

For det første er altså Gud ingen gud.

For det andre er det helt andre grunner til å tro eller avvise guder enn det er til å tro eller avvise Gud.

Gud og guder kan ikke skjæres over én kam. Det finnes gode gudsargumenter, men ikke gode gudeargumenter.

Som et mattestykke

Når jeg tror at Gud finnes, skyldes det et stykke på vei logisk argumentasjon. Det er litt som forskjellen mellom meitemarkmus og en matematisk formel. Å avvise eller tro på den ene er ikke det samme som å avvise eller tro på den andre.

Skal jeg tro at en meitemarkmus finnes, må jeg se den.

Skal jeg tro på et mattestykke, må jeg forstå det - eller ha tillit til matematikerne som tror på det.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Spaltist