Gjør kirkedøren høy, og tersklene lavere

Prest Jorund Andersen står i bakgrunnen med manuset til juleoppsetningen «Det er nå det skjer...» i hånden. Ti barn står, ligger og sitter på scenen i Ullern kirke i Oslo. Fem av dem med felleskjøpet-capser, fem med hvite ulluer; fem gjetere, fem sauer. Plutselig sprer sauene seg over hele kirken. Fortvilte gjetere løper på sauejakt i kirkerommet.

–  Ikke løp, roper skuespiller og regissør Yngve Berven.

Han river seg i håret, men smiler samtidig. Det er han som skal sørge for at barnestemmene synger i takt med orgelet på julaftengudstjenesten, og at juleevangeliet utspilles i tråd med tradisjonen.

– Vi skal ha den tradisjonelle gudstjenesten, men spriter den opp med barn - på deres premisser. Julen tilhører barna, sier han.

Kjendiser og kammerkor

Desember er en måned der kirkebenkene fylles av mennesker som ellers sjelden er å se i et gudshus. Og kirkene har en lang liste av kirkelige lavterskel-tilbud å velge mellom.

– I kirken har man blitt stadig mer bevisst på økt konkurranse fra øvrige kulturtilbud. Dermed legges mange kirkelige arrangementer til høytider som man vet trekker folk, sier Pål Ketil Botvar, forsker ved KIFO, Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning.

Hvor mange som søker til frikirkelige miljøer har han ikke tall på. En tredjedel av befolkningen oppsøker derimot julekonserter og liknende førjulsarrangementer i Den norske kirke, ifølge en KIFO-undersøkelse fra 2012.

– Dette er svært høye tall og fanger også inn julemesser, som har lang tradisjon. Også Lys Våken-konseptet har blitt et advents­arrangement i mange menigheter i Den norske kirke. Natt til første søndag i advent inviteres landets elleveåringer til overnatting i sin lokale kirke. 

– Arrangementet trekker både barn og deres foreldre til kirken, sier Botvar.

Attraktiv tradisjon

At kirketerskelen gjøres lavere i desember, kan rektor og pinsevenn-pastor Karl Inge Tangen bekrefte.

– I adventstiden åpner vi dørene, høvler ned dørtersklene og er enda mer opptatt enn ellers i året på å presentere budskapet på en folkelig måte, sier han.

Han mener frikirkemenigheter i julemåneden gjerne fremstår som mer «folkekirkelige» - i den forstand at de har arrangementer med bred appell og bredere deltakelse.

– Vi i Filadelfiakirken i Oslo liker å tenke at vi er en kirke for folket, hele året, påpeker Tangen.

Rektoren ved Høyskolen for ­Ledelse & Teologi, som Pinsebevegelsen og Baptistsamfunnet står bak, kjenner det frikirkelige landskapet bedre enn de aller fleste.

Han konstaterer at mange frikirkemenigheter i desember inviterer til konserter og arrangementer der flere enn de faste møtedeltakerne kommer.

Jula er ikke bare feel-good

Men å forkynne evangeliet til en gruppe som ikke deltar i kirkeliv ellers i året, får konsekvenser for formidlingen. Det mener KIFO-forsker Pål Ketil Botvar.

– Prestene legger seg ofte på en noe mer folkelig linje enn ellers i året. Det er ikke da de kjører fram de skarpeste tingene, for å si det sånn, sier han.

Domkantor Magnus Moksnes Myhre, er hakket hvassere:

– Kirken bør være en motvekt til alt det populistiske og kommersielle som preger julemåneden. Jula er ikke bare en feel-good-sak, og kirken må sikte høyere enn bare å tilby folk stemning og atmosfære, sier Molde-kantoren.

Myhre mener det skjer «utrolig mye bra» i kirkene i forbindelse med advent- og juletiden, men han maner likevel til kritisk gjennomtenkning om kirkens rolle:

– Folk har en forventning når de kommer til kirken i julen. Dette er i stor grad en forventning om en «julestemning». Kirken må på sin side ikke bare være opptatt av å innfri denne stemningsskapingen, fordi julen er mye mer enn stemning og tradisjon. Den er en av de viktigste påminnelsene om et levende og virkelig evangelium.

Kirken bør være en motvekt i julen

Han minner om at adventstiden også er en tid for refleksjon.

– Også derfor tenker jeg at kirkene nettopp på denne tiden av året har en tydelig oppgave som aktiv verdiaktør og en motvekt til alt det overfladiske, lettvinte og kommersielle på mange arenaer. Vi må våge å stille de vanskelige spørsmålene og utfordre til ettertanke og bevisstgjøring, og hjelpe mennesker til å se hva som virkelig er viktig. 

Moksnes Myhre er opptatt av at «førjulstiden ikke bare blir ytre staffasje, men at det kirken gjør er ekte og at troverdigheten bevares i det som gjøres».

– Det som foregår i kirken, også i advent- og juletiden, må ha et tydelig innhold og være en del av det menighetsbyggende arbeidet.

– Er det ikke bra at menigheter satser på lavterskeltilbud for å trekke mange mennesker til kirken? 

– Det er alltid grunn til å være takknemlig for at folk har et påskudd for å komme til kirken. Det er bra at det foregår mye og at kirken er populær på denne tiden av året. Utfordringen er å skape lengsel blant folk for å komme tilbake til kirken - etter jul, sier domkantoren.

Gir en anledning til å oppsøke kirken

Ikke alle deler denne bekymringen.

– Det viktigste er at folk faktisk oppsøker kirken i adventstiden og at det gir en god anledning for kirken til å formidle juleevangeliet, sier Sjur Isaksen, stortingsprest og konstituert praktikumsleder ved Menighetsfakultetet.

– Mitt inntrykk er at prestene nok har litt ulike ambisjonsnivåer. Mange har først og fremst en ­ambisjon om at julens evangelium skal berøre folk, og det er ikke dårlig bare dét. I litt mindre grad har man ambisjon om å forklare og fordype julebudskapet. Kanskje er det også en mer realistisk ambisjon.

– Er det ikke en fare for at man ender opp med en banal kristendomsvariant? 

– Jo, kanskje. Men det er ingenting banalt ved selve julefortellingen. Mitt inntrykk er at prester og andre formidlere i kirken gjør det de kan for å unngå det som forflater og idylliserer. Forflatingen og idylliseringen er det stort sett andre som tar seg. Og hvis alternativet er ingenting, så er det de får i kirken slett ikke så gærent. Samtidig har vi alltid et ønske om å føre folk videre og dypere, og jeg tror det skjer i noen grad, det også, sier Isaksen.

– Et behov for gjentakelse og gjenkjennelse

– Hva slags utbytte tror du mottakerne har av denne formidlingen?

– For mange er julegudstjenester en tradisjon som stikker dypt, og det er derfor de opprettholdes. Det er et latent, rituelt behov for gjentakelse og gjenkjennelse, og det skal man ikke kimse av. Men hva de får ut av det, bortsett fra dét? Noen kan sikkert få en god kulturopplevelse, mens andre kan bli berørt av noe som faktisk er annerledes ved denne tiden. Hendelsen i Betlehems-natten er en veldig spesiell og sterk historie, sier han.

Men kan det ha langtidseffekt å oppsøke kirkelige lavterskel-arrangementer én gang i året? Ja, tror KIFO-forsker Pål Ketil Botvar.

– Dette er typisk nordmenns måte å være religiøse på: Man er religiøse på bestemte tidspunkter, så har man pause og kommer tilbake. I et livsløpsperspektiv er det viktig for den enkelte å ha denne regelmessige kontakten med kirken. Det trenger ikke være kjempeofte, men såpass at man får bekreftet sin tilhørighet til kirken.

Pinsevenn-pastor Karl Inge Tangen tror julekonsertene er ett av mange virkemidler som gjør terskelen for å komme tilbake, lavere.

– Avstanden mellom en julekonsert og en søndagskveld eller formiddagsgudstjeneste er ikke uoverkommelig, sier han

Tangen mener at trenden med artister som inntar norske kirker med julekonserter, også har hatt en positiv effekt for frikirkene:

– Det er blitt et bredt fenomen at nordmenn i førjulstiden søker til kirkene for å delta på konserter. Konsertilbud uten sekulære artister på plakaten, har skapt åpenhet for også å gå i frikirker på denne tiden av året. Ikke bare fordi dette er et økonomisk billigere ­alternativ, tror Karl Inge Tangen.

Glimt i øyet

I Ullern kirke synger alle barna samme sang, i samme toneleie. «Det er nå det skjer…» heter julestykket. Ideen om et julespill oppstod da menigheten for første gang ble tildelt trosopplæringsmidler i vår.

– «Hvordan viser vi flest mulig i menigheten at vi har noe nytt å vise dem?» var blant spørsmålene vi stilte oss selv. Jo, ved å benytte julaften som anledning. Da er så mange samlet her at vi har hele fire gudstjenester på samme dag, sier prest Jorund Andersen.

«Juleevangeliet med glimt i øyet», mener instruktør og regissør Yngve Berven er en passende beskrivelse av stykket.

Han håper de til tider barnslige og moderne dialogene i juletykket kan trekke frem et smil hos kirkegjengerne på julaften.

– Hvis publikum føler at de har fått en litt glad, eller morsom førjulaftenopplevelse, så er vi i mål. Det er tanken, sier Yngve Berven.

Denne artikkelen stod først på trykk i Vårt Land julen 2014.