Nyheter

Fjerner mediefrykt uten å gi mot til debatt

Oddbjørg Aasen Bjørdal glemmer det mest effektive rådet i sin veiledning til dem som vil gjøre kirken mer synlig.

Anmeldelse

«Målet må være å gjøre kommunikasjon til en integrert del av det løpende arbeidet», skriver tidligere NRK-journalist og kommunikasjonsrådgiver Oddbjørg Aasen Bjørdal.

Hennes bidrag er en bok som skal hjelpe kirken til å bli mer synlig, «aktivt bruke mediene og selv sette dagsorden». Det handler både om kontakt med tradisjonelle medier og om strategi for bruk av sosiale medier og egne utgivelser.

Les også: Her får kirkeansatte hjelp mot presseangsten

Gjennom pressebriller og publikumsbriller

Det finnes definitivt et kirkelig behov for grunnleggende innføring i mediestrategi. Om markedet selv er klar over det, er både forfatteren og jeg usikre på: «Kirkene tenker rett og slett for smått om eget arbeid», hevder hun i presentasjonen av boka.
Bok en synlig kirke

Min erfaring er at det også finnes en del mennesker i Kirke-Norge ikke forstår hva slags informasjon som er relevant og interessant for flere enn dem selv.

Mange vil uansett ha stor glede og nytte av å se på eget arbeid gjennom pressebriller og publikumsbriller, for slik å kunne vurdere hva som bør ut i offentligheten og hva som er fordekte annonser og interne rundskriv. Mye av boka handler nettopp om å forstå hvordan tradisjonelle og utradisjonelle medier fungerer.

Refleksjon rundt sosiale medier

Boka inneholder mange gode tips til hvordan bør opptre før og under et intervju. Grunntonen i hele boka, nemlig at det ikke er grunn til å frykte verken tradisjonelle eller sosiale medier dersom man vet hva man holder på, er nok det viktigste å ta med seg for mange.

Budskapet om at ikke alle i staben trenger å være kommunikasjonseksperter, men at noen må ta hovedansvar samtidig som alle må være bevisste på tematikken, er også fint forklart.

Ikke alt oppfyller nyhetskriteriene, heller ikke på et lite sted, selv om man har lagt ved bilde i god oppløsning.

Det er lett å harselere med påstanden om at tilstedeværelse på sosiale medier «er et signal om at organisasjonen følger med i tiden og behersker moderne kommunikasjonsformer», men for øvrig er det mye matnyttig om temaet. Forfatteren inviterer til refleksjon rundt hva sosiale medier kan og bør brukes til, ut ifra hva organisasjon står for og vil oppnå.

Håndfaste og gode råd

Boka er full av tips og lister, og bare ett av tipsene er direkte dårlig: «Når du har en sak, ta gjerne en tur innom redaksjonen og presenter saken.» Ikke gjør det. Send e-post og ta en telefon. Ressurssituasjonen i norske medier er slik at folk som kommer uanmeldt og «vil snakke med en journalist», risikerer å skape mye irritasjon.

Og så vil jeg legge til et tips som er så banalt at forfatteren ikke har tatt det med, men som jeg på bakgrunn av egen erfaring har behov for å understreke: Hvis du fører opp et telefonnummer i en pressemelding, sørg for at noen svarer når journalisten ringer. Ikke be om å bli oppringt hvis du samtidig setter deg på et fly eller er på et sted uten telefondekning.

For de fleste i målgruppa for boka, vil kontakt med tradisjonelle medier handle om å selge inn gladsaker til lokalavisen: nyansettelser, arrangementer, kirke- og menighetshusåpninger, konserter. Her kommer Bjørdal med mange håndfaste og gode råd som vil kunne avgjøre skjebnen til mange fremtidige pressemeldinger.

Å koble seg på nyhetsbildet

Kommunikasjonsstrategi er spennende nok for oss som allerede er interessert, men for andre i Kirke-Norge – og i den «kategorien» finner vi mange av dem som boka er skrevet til – tror jeg det hadde blitt lettere å henge med dersom de konkrete eksemplene kom tidligere. Vi nesten halvveis før det begynner å lukte dagligliv.

Et av eksemplene handler om en innsamlingsaksjon som noen ungdommer satte i gang i Molde etter jordskjelvet i Pakistan. Aksjonen fikk stor medieoppmerksomhet fordi de involverte var engasjerte, flinke og bygget smarte allianser. En kanskje enda viktigere grunn er at innsamlingen var naturlig koblet på nyhetsbildet i en sak der norske journalister hadde et intenst behov for lokale innganger. Dette poenget er svært viktig i denne fortellingen, og det har så stor overføringsverdi at det burde ha vært understreket tydeligere.

Hovedmålet med denne boka er selvsagt å inspirere til økt kommunikasjonsinnsats, men jeg er redd for at noen kan bli skuffet i møte med virkeligheten. Ikke alt oppfyller nyhetskriteriene, heller ikke på et lite sted, selv om man har lagt ved bilde i god oppløsning.

Gjemmer bort potensialet i debatten

Apropos nyhetskriterier. Det er vanlig å snakke om KVISA: konflikt, vesentlighet, identifikasjon, sensasjon og aktualitet. Bjørdal sløyfer K-en i første runde. Den dukker senere opp i et avsnitt som tar utgangspunkt i interne konfliktsaker, og mediestrategi rundt slike framstår mest som et nødvendig onde.

Jeg tror det er en strategisk bommert å gjemme bort K-en. Det viktigste rådet til noen som vil ta plass i det offentlige rom, er at de må våge å gå i konflikt. Journalistikken hviler tungt på debatt. Hvis man ønsker synlighet over tid, kan man ikke se på konfliktsaker som et unntak. Dersom man skal sette dagsorden, som det heter i forordet, nytter det ikke å gå ut med et budskap som alle er enige i.

En av dem som har gått lengst i å benytte lokale debatter til å gjøre kirken synlig de senere årene, er nylig avgått prost i Drammen, Øystein Magelssen. I løpet av få år skapte han seg et navn og en plattform som meningsbærer og representant for kirken. Ikke alle pressemeldingene han sendte ut var like interessante, men hans gjennomslagskraft lokalt viser at det nytter å kaste seg ut i konfliktene.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter