En kirke som kjemper

«En kirke som kjemper» ...

Uttrykket leder kanskje tanken til kristnes situasjon under andre forhold og på andre breddegrader enn våre. Men er det egnet til å forme vår selvforståelse som Jesu disipler og som kirke i det sekulære, etterkristne Vesten?

Jeg er tilbøyelig til å svare ja. Da snakker jeg ikke om at vi tar på oss en kunstig martyrrolle som bare får oss til å fremstå som patetiske og selvopptatte.

Men når presset øker og krisetegnene blir mer og mer påtrengende, tyder mye på at det er flere som fornemmer Åndens tilskyndelse: Det er tid for å reise seg og kjempe!

Truende strømmer

Selvsagt er det krevende å omstille seg fra en situasjon hvor vi i lang tid har tatt privilegier og allmenn aksept i samfunnet mer eller mindre for gitt. Det kan oppleves ille når våre overbevisninger og handlemåter karikeres eller stilles ut offentlig som latterlige eller rent ut inhumane.

Sentrifugalkreftene i tidens åndelige forvirring kan ryste oss og få selv den mest befestede til å vakle. Og en kan saktens komme i tvil om hva slags odds troen har for å overleve nye generasjoner.

Uansett hvordan en måtte kjenne de truende strømmene på kroppen: Vårt naturlige instinkt er å reagere med frykt eller beklagelse – eller kanskje helst begge deler.

Et dypere perspektiv

Men kan vi greie å se lenger og bak? Kan vi bakenfor dette klare å skimte at Gud igjen vil gjøre oss til en kjempende kirke?

At det til og med er en nådens mulighet han tilbyr oss fordi han vil ha sin vei med oss, fornye og rense oss?

En kirke som kommer til seg selv

Når kirken må kjempe, kommer den til seg selv.

Når kirken kjemper, blir den mer det den egentlig er kalt til å være i verden.

Vi begynner å gi slipp på våre overfladiske gudsbilder, den bedårende positivitets- og bekvemmelighetsguden som i virkeligheten verken gjør til eller fra, som når det kommer til stykket er verken sann eller nådefull.

Den kirke som kjemper, vet å skjelne vesentlig fra uvesentlig. Vi kjemper fordi det demrer for oss hva vi har som borgere av et rike som ikke er av denne verden. Kampen driver oss til Jesus, og han åpner øynene våre enda mer. Innsikten tar form at vi ikke lenger kan stole på egne krefter. Vi begynner å ane at den eneste veien fremover er å gi oss Gud i vold. Vi begynner å gå på den veien som heter omvendelse. Og hva kan ikke da komme til å skje?

Seier på Guds måte

Vi skal ikke la frykten eller beklagelsen få rom. Gud har kirken og verdens fremtid i sin hånd. Å være under press og måtte kjempe er kirkens normaltilstand; alt annet er unntakstilstand.

Men kirken kjemper ikke som andre. Den vet at kampen allerede er vunnet, og den er ikke mot kjøtt og blod. Våre våpen er sannhet, tro, ydmykhet og offer. Kraften i disse våpnene kommer ikke fra oss selv, men fra Jesus Kristus.

På de forunderligste måter – og i sitt eget bilde – forvandler han det hos oss som ser ut som tap, til seier. I sporene av en kirke som kjemper slik, bryter Guds rike inn med helt ustoppelig kraft.