Bøker

– Det kostet å fortelle

Da prest Odd Eidner mistet det første barnet sitt, ble troen styrket. Da han mistet sitt andre barn, mistet han troen.

– Alt som stinker i mitt liv kan bli ressurser og nådegaver. Jeg kan bruke det i mitt arbeid: Jeg er lege og behandler, men jeg blir også behandlet. Jeg står på scenen og synger lovsanger, samtidig har Gud vært så fjern som det lar seg gjøre, sier lege Sven Olav Høvik.

For prest Odd Eidner ble den dypeste sorgen i hans liv samtidig en av de viktigste erfaringene.

Mistet barna

– Da vi mistet det første barnet i 1995 fikk jeg styrket troen på Gud. Han var der i sorgen. Men da jeg mistet det andre barnet i år 2000, mistet jeg troen.

Les også: Ga opp troen på hjelp fra Gud - ble lovsangsleder

Sorgen gikk over i depresjon, og senere lærte han i samtale med andre at i depresjonens mørke kan Gud også bli borte. Det var det som skjedde ham.

Små skritt

Han hadde ­allerede hengt prestekjolen på veggen.

– Dersom jeg skulle latt den henge til jeg hadde fått svar på alle spørsmål, ville den fortsatt ha hengt der.

Les også: De var åpne om sine problemer

Han ble spurt av noen venner om å vie dem, tok på prestekjolen og fullførte bryllupet. Så spurte noen ham om å forrette en begravelse.

– Jeg begynte å ta små skritt tilbake i prestetjenesten og erfarte at Gud holdt hver gang.

Etter hvert var troen tilbake.

– Om det var Gud som kom tilbake til meg, eller jeg som kom tilbake til Gud, vet jeg ikke.

Delte historien

Den doble sorgen, Det doble håpet og Det enkle livet er tre av bøkene han har skrevet. I tillegg sto han frem med historien sin i Nordlandsposten.

– Det var flere reportasjer om folk som fortalte at alt var så bra når folk kom seg ut av depresjonen. Da jeg stod fram i Nordlandsposten var jeg fortsatt i det mørke rommet. Det var et fortvilt rop.

Hvorfor ville du fortelle?

– Da jeg selv var midt i depresjonens mørke, opplevde jeg det som godt når andre sto fram. Da var jeg ikke alene. Det var grunnen til at jeg senere har skrevet bøker om det jeg opplevde i den perioden.

Han tror det kanskje virket litt terapeutisk for ham å fortelle om sorgen åpent.

– Det kostet å fortelle åpent om det. Men når jeg fikk tilbakemeldinger om at det var bra at jeg fortalte, ga det mening i det meningsløse.

Erfaringer

I depresjonen tenkte han at livet kom til å bli slik det var da for alltid – som å være i et svart sorgrom.

– Jeg trodde jeg var forlatt av Gud, men han var der, sier han og fortsetter:

– Jeg skulle gjerne hatt tre barn, istedenfor ett. Men jeg ville ikke vært foruten erfaringene jeg har. Uten den doble sorgen hadde jeg nok ikke fått opplevd den doble gleden.

– Hvilke erfaringer tenker du på?

– Jeg møter mange som er rammet av sorg, tap eller har det vanskelig. De tenker at det kommer til å være sånn resten av livet, men da kan jeg fortelle dem at det ikke blir det. Gud kan bruke oss med alle våre spørsmål og skrubbsår. For meg var dette en viktig erfaring, sier han.

En mindre Gud

Gud ble både større og mindre etter den tunge perioden.

– Jeg vil heller tro på en god og kjærlig Gud, som vil hjelpe, men ikke kan, heller enn en allmektig sterk Gud som kan hjelpe, men ikke vil, sier han og fortsetter:

– Jeg konkluderer som Job i Bibelen: Jeg uttalte meg om ting jeg ikke har forstand på, og Gud er større enn mine tanker om Ham.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker