Uten svar

I løpet av livet blir over en halv million nordmenn etterlatte på grunn av selvmord. Livet etter en slik død blir for mange av oss et liv med ubesvarte spørsmål.

Vårt Land fortalte lørdag historien til sju personer som ble etterlatte da familiefaren Paal valgte å ta sitt eget liv. Ane forteller at hun ofte går på kirkegården for å anklage faren.

Selv har jeg brukt den siste uken til å forberede neste intervju i Da livet snudde-serien. Jeg har snakket med en ung kvinne som opplevde at broren hennes logget ut av livet på hennes egen bursdag. Hun skjønner ikke hvorfor.

LES OGSÅ: Livet etter selvmordet

Uflaks

I rekordfart har selvmord gått veien fra tabu til tema i mediene. Der det før var vanlig med fortielse eller vage omskrivninger, gjøres det stadig oftere journalistikk på dødsårsaken når kjente og ukjente personer ikke orker å gå videre.

Artisten Lene Marlin fikk tidligere i høst vel fortjent honnør for å fortelle om sine selvmordsforsøk. «Utad virket alt perfekt, det gjorde det enda verre», skrev hun i en kronikk i Aftenposten.

En dag havnet hun på akutten. Der fikk hun høre at hun hadde hatt veldig flaks. Selv så hun det som uflaks. Hun ville jo dø. Men hun fikk en sjanse til. Og den ønsker hun nå å bruke til å oppfordre andre til å holde ut litt til.

Skyldfølelse

Når ting er som vanskeligst, må man sette seg delmål. Faktisk kan det være til hjelp å tenke at det er lov å gi opp. Men ikke før man har prøvd litt til.

Er man først kommet til veis ende, så er bare det tilbakelagte tilbake. Det er dette de skal leve med, de som blir igjen. De vil som regel snu hver stein på den veien man har gått for å forsøke å finne svar på hvorfor den endte der den gjorde.

Veien videre for de etterlatte er ofte brolagt med skyldfølelse, sinne, smerte, sorg og savn. Dette selv om den som forlater verden, har skrevet et siste brev for å frita alle andre for ansvar.

Medfødt rett

Høsten for to år siden var jeg hyret inn for å lede en debatt om selvmord under Protestfestivalen i Kristiansand. I samtale med eksperter og etterlatte fikk jeg sjansen til å lufte flere av de spørsmålene jeg satt med:

Er det feil å tro at vi har en medfødt rett til å leve lykkelig, uten sykdom, motgang og sorg? Blir vi tapere fordi vi måler vi oss mot det perfekte, mot glansbilder i mediene? Føler vi, slik barn ofte gjør, at vi må forsvinne for å bli sett på ordentlig?

I samfunn der mennesker kjemper for å overleve fra dag til dag, er det langt færre selvmord enn i Norge. Hvorfor ser det ut til å være slik at det blir tøffere å overleve psykisk når det blir enklere å overleve fysisk?

Epidemi

Ensomhet er kjedelige saker, skriver min tidligere kollega Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad. Han bruker ebola som utgangspunkt for en kommentar om berøringsangsten i det moderne samfunnet.

«Tenk deg at NRK brøt inn med ekstrasending fordi nok en nordmann var smittet av ensomhet, epidemien som brer seg på grunn av mangel på berøring», skriver Omdal. Han foreslår følgende tiltak:

«Mot ebola tyr vi til eksperimentell medisin. Mot ensomhet finnes det en rekke utprøvde og lett tilgjengelige remedier. Mest effektivt er det å bruke seg selv. Det er bare å ta av seg beskyttelsesdrakten, åpne dørene til isolatet og gå inn til de som måtte være smittet. Du kommer ikke på TV, men det kan godt være at du redder liv».

En forskjell

I likhet med meg har Omdal nylig vært på kino og sett Uberto Pasolinis film Still life. Den handler om byråkraten John May som prøver å finne etterlatte etter personer som har dødd alene. Det er en grunntrist og gripende film.

Fordi han ikke finner noen andre, velger May å påta seg rollen som etterlatt. Han sørger over dem som ingen andre sørger over. Han forsøker å finne ut hvordan livet til den døde var. Han spør og graver. Og han gjør en forskjell.

Det kan vi alle gjøre. Etterpå. Og gjerne før.

Spør vi folk rundt oss om hvordan de har det, er vi slett ikke garantert å få svar. Men det kan være en hjelp uansett. Det minker sjansen for at vi havner der hvor vi gjerne skulle ha spurt.