‘Troende i vår tid vil søke dybdene’

Vår tid utfordrer som aldri før oppfatningen av hva den kristne tro er og hvordan troen kan praktiseres i samfunnet. Gjennom tusen år har det kristne budskapet gjennomsyret vår kultur. Kirke og samfunn har vært ett prosjekt og Bibelen har vært referanse for kultur og lovgivning. I løpet av de siste tiårene har imidlertid skanse etter skanse falt. Neste skanse vil være Guds råderett over døden. Det vil bli uunngåelig å la voksne mennesker få bestemme over sin egen død slik de bestemmer over sitt eget liv.

Herre over liv og død. Noen kaller utviklingen avkristning, andre humanisering og frigjøring. Uansett tolkning er endringen dramatisk. Endringen dreier seg nemlig om langt mer enn antall timer kristendom i skolen eller søndagsåpne butikker. Den dreier seg om hvordan mennesket av i dag forstår seg selv og dermed sitt forhold til Gud. Som moderne mennesker er vi herre over liv og død, og herre i vårt eget liv. Det er ikke lenger nødvendig å «overlate noe til Gud», eller «legge livet i Guds hender», slik generasjonene før oss ville formulert det.

Hva er i ferd med å skje? Mennesket rister av seg forestillingen om Gud og fremstår som et autonomt individ.

Privat tro. Jeg tror at denne rekord- raske utviklingen gir nye premisser for utøvelsen av den kristne tro. Jeg tror det vil føre til en endring i praktiseringen av troen. I seg selv er ikke dette så radikalt, kristentroen har vært i endring gjennom hele historien og svart på de utfordringer samtiden har gitt. Det er en illusjon å hevde at kristentro har samme form i ulike historiske perioder.

Den troen mine foreldre oppdro meg til, var først og fremst en fastholdelse av et budskap om frelse. Kanskje var det naturlig i et monokulturelt protestantisk samfunn. I et multikulturelt og sekulært samfunn er det vanskeligere – ja det fremstår nesten litt rart – å fastholde dette budskapet på akkurat samme måte som før.

Bedehusets kanaan-språk har ikke samme gjenklang i kulturen, og det evner ikke å formidle det mennesker av i dag trenger. Hovedstrømmen i den norske kristenkulturen ble formet under vekkelsen på 1800-tallet og gikk hånd i hanske med en individualisering av kulturen. For vekkelsens ettergenerasjoner, i dag, er det blitt «min tro» som gjelder – slik intervjuserien i Vårt Land signaliserer. Nå er troen blitt privat og trenger ingen kirke, den trenger knapt Gud. Det er det autonome menneskets tro.

Parti eller kall. Det er lett å tenke at en privat og kirkeløs kristendom vil bli troens bane i vår kultur. En slik kristendom kan vel umulig overleveres gjennom generasjoner? Men hvis vi snur perspektivet: Sekulariseringen i samtiden utfordrer mange troende til nytenkning og fordypning i hva den kristne tro er.

Det første vi må legge fra oss er oppfatningen av at troen er uforanderlig. Vi kan ikke ta det for gitt at «klassisk kristen tro» har den samme formen vi selv lærte som barn. Til og med Misjonssambandets Espen Ottosens tro er preget av sin tid selv om han aldri så mye insisterer på absolutter.

Dersom troen til enhver tid skal tilpasse seg samfunnets utvikling og demokratiets beslutninger – slik mange synes å kreve – kunne kirken like gjerne være et politisk parti. Det er ikke det jeg mener. Men for å forstå hvordan kristen tro vil overleve i fremtiden, må vi se bak den historiske formen kristendommen har nå, og hva som er det kristne kallet.

Både Bibelen og kirkens historie viser at Guds kall er hellighet: «Dere skal være hellige fordi jeg er hellig». Det handler om å la det nye livet gjennomsyre alle dimensjoner, om å bringe hverdagen inn i det hellige, om å se alle mennesker som 
bærere av noe guddommelig og om å bringe kulturen nærmere sitt mål i Gud. For det autonome mennesket er kallet fullstendig radikalt. Hvis dette kallet skal oppleves relevant for en moderne kristen, er kanskje det eneste svaret å søke Gud på nytt selv.

Kristen mystiker. Den tyske teologen Karl Rahner sa det: «Fremtidens kristen vil være en mystiker, eller ikke kristen i det hele tatt». Jeg tror han vil få rett, og jeg tror moderne mennesker vil søke seg til kirkens mystiske tradisjon som en veiviser i vår tid.

Gjennom hele historien har mennesker søkt det mystiske livet og prøvd ut hvordan man kan åpne seg for Gud og gjennom ham for hele verden. Stikkordet er øvelse og bønn: «En kristen uten bønn er en kropp uten sjel», leser vi. Her tilbyr mystikerne åndelige selvbiografier og praktiske råd gitt gjennom femten hundre år.

Den interesse som er vist kristen mystikk de siste årene, og for den saks skyld kirkens pilegrimstradisjoner – på tross av et protestantisk regime gjennom 500 år – er et tegn på at troen endres i vår tid. Mennesker søker mer enn å fastholde et budskap eller holde frem bibelord som definerer rett og galt i møte med samfunnsutviklingen.

De troende i vår tid vil søke 
dybdene under overflaten.