Triumfferd i ydmykhet

Mye taler for at Jesu disipler opplevde inntoget i Jerusalem som begynnelsen på slutten for de krigerske og uovervinnelige romere, og for folkets religiøse ledere med ypperstepresten i spissen. Endelig begynte folk å få øynene opp for hvem Jesus egentlig var, og han fikk en velkomst som var en konge verdig. Han var krigshelten som var utsendt av Gud for å gjenopprette kong Davids storrike. Han var messiasen de hadde ventet på, men hadde fram til da vaklet mellom fornedrelse og ære: Født blant dyr i en stall, jaget på flukt til Egypt av kong Herodes' menn – men også en som gjorde mektige gjerninger, umulig for andre enn den som var sendt av Gud.

LES OGSÅ: «Kirken er politisk»

Esel – fredssymbol

Inntoget i Jerusalem skulle fått dem til å tenke annerledes. Hesten ble brukt av krigsherrene, eselet av de som kom med fred. Jesus red ikke inn i Jerusalem høyt til hest og med sverd i beltet, men på et esel.

Det blir tydelig hvor viktig det var at Det gamle testamentet ble oppfylt – her som andre steder: Alle viktige hendelser i Jesu liv knyttes til tekster hentet fra Det gamle testamentet. Det gjelder Jesus fødsel, flukten til Egypt, Jesu undergjerninger og hans lignelser, Judas' skjebne – og den ydmyke Messias som rir inn i Jerusalem. Som det står hos profeten Sakarja:

Rop høyt av glede, Sions datter, bryt ut i jubel, Jerusalem!

Se, din konge kommer til deg.

Rettferdig er han,

og seier er gitt ham;

ydmyk er han og rir på et esel,

på den unge eselfolen.

LES MER: Religion gjør politisk comeback

Paradoksene i kø

Det er fredskongen som rir inn. I evangeliet etter Johannes sies det rett ut at disiplene ikke skjønte profetordene fra Sakarja. De så nok heller på Messias som krigshelten. Men i stedet for triumf og seier på slagmarken, ble inntoget noen dager senere avløst av fengsling, pine, kors og grav.

Men også oppstandelse. Jesus er den skjulte kongen, han er fattig og saktmodig, men også Guds enbårne sønn og livets herre. Paradoksene står i kø og gjør det utfordrende å lese evangelietekstene. Dette forklarer hvor håpløst disiplene må ha opplevd lidelseshistorien, og forklarer hvorfor de forsto så lite før den oppstandne selv møtte dem og ga dem livets gave.

LES OGSÅ: Frihetslitteratur på lesetoppen

Ydmykhet og kirken

Opp gjennom historien finnes det utallige eksempler på at Jesu egen kirke har hatt problemer med å forholde seg til disse paradoksene: Det er fredskongen som kommer, saktmodig og ydmyk. Men det er også kongen som kommer, han som selv ikke døden greier å holde på. Dette er ikke det minst rart. Jesus forlot eselfolen og gikk fra inntoget til tempelplassen i Jerusalem. Der ga han seg til å jage ut dem som drev handel der. Guds hus skulle jo være et bønnens hus, men businessfolkene hadde gjort det til en røverhule. Fredskongen eller den krigerske Messias?

Følg oss på Facebook og Twitter!

Religion og politikk

Det er ikke bare i dagens ekstreme islam at religion og politikk blandes i en usalig lapskaus. Pavekirken har mye gammel historie å svare for, med sitt hierarkiske system der penger og politisk makt, gull og jordisk herskelyst, gikk hånd i hånd. Men også de protestantiske kirkene har klamret seg for tett til verdslig makt. Luther lot seg binde til de tyske fyrstene, slik at kirken endte opp som underordnet staten. Calvin lot borgerne i Genève få gjennomgå hvis de ikke fulgte kirkens lære; Guds ord skulle gjelde som lov for alle menneskelige forhold. Samfunnsstyre og kirkestyre gikk hånd i hånd, kirken ble mektig.

Også i de nordiske kirker var kirkemakten påtrengende til stede. Som Søren Kierkegaard meget ironisk skrev i 1848, om den staselige hoffpredikant H.L. Martensen, som står fram i den praktfulle slottskirken. Han var det dannede og fornemme publikums utvalgte, og han «prædiker rørt over Apostelens Ord: Gud utvalgte det ringe og Foragtede. – Og der er ingen der ler.»

Ingen ser med andre ord motsetningen mellom evangelieteksten om de utstøtte og Københavns overklasse. Alt er fasade. Kirken er blitt et tempel for menneskelig prakt og makt.

Hva med vår tids praktfulle kirkeprosesjoner? Får de oss til å tenke på kirkemakt i stedet for å se det vakre som en takk til Gud for hans gaver?

Dikteren Sverre Therkelsen har skrevet en vakker salme som slår fast det grunnleggende for en sann kirke:

Ikke ved makt –

ikke ved vold og ved makt vil du råde,

nei, ved din nåde,

ja, ved din kjærlige hånd og din nåde!