Meninger

Statsstøtte til fellesskapet

Norsk presse, norske kirker, norsk idrett og norsk kulturliv mottar ­statsstøtte. Fordi de representerer 
noe som samfunnet trenger.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Medlemskaoset blant katolikkene har trigget noen av dem som ikke forstår hvorfor norske kirker skal ha statsstøtte. «Systemet at staten finansierer trossamfunn er i seg selv tvilsomt. Ikke minst er det rart at trossamfunn, som forholder seg til høyere makter enn den norske stat, ønsker å være økonomisk avhengig av sistnevnte», skriver Bergens Tidende på lederplass.

Artig formulert, dette med å forholde seg til høyere makter, men hvorfor er det tvilsomt at staten finansierer tros- og livssynssamfunn – nærmest av prinsipielle grunner? Er det mer tvilsomt enn at staten finansierer norsk presse, norsk idrett eller norsk kulturliv? Det vil bli ryddet opp i katolikkenes uføre. Å bruke dette som argument mot statlig og kommunal støtte til tros- og livssynssamfunn, faller på sin egen urimelighet.

Presseklubben i Washington

For en del år siden var jeg i presseklubben i Washington. Det ble en interessant diskusjon med amerikanske kolleger som klargjorde en del av forskjellen mellom USA og Norge. Mine kolleger kunne ikke forstå ordningen med pressestøtte. Det måtte da bety at staten til gjengjeld gjorde krav på innflytelse over pressen, over hvilke meninger mediene forfektet eller hvilke saker de tok opp og unnlot å ta opp. Amerikanerne var uvant med at staten samler inn en god del av folks inntekter i form av skatter og avgifter, for så å finansiere slikt som oppleves som samfunnsnyttig og byggende. Det private initiativ og privat giverglede der enhver lar milde gaver regne over sine hjerte­barn, var deres modell.

LES OGSÅ: Trossamfunns tilgang på personnummer kan misbrukes

Prinsipielt gis det ingen forskjell på statsstøtte til norsk kultur­liv, norsk idrett og norsk presse. Til denne påstanden innvender noen at kirkene er for de troende, for de spesielt engasjerte, og at de selv får ordne med kirkeøkonomien. Men er ikke norsk idrett
 og kultur også for de spesielt 
engasjerte? Jeg tror ikke det ville være vanskelig å få lange navne­lister på folk som overhodet ikke er interessert i fotball og friidrett, som ikke «tror» på dette, like lite som andre ikke tror på opera ­eller teater. Allikevel vil vel de færreste mene at samfunnet ikke skal bidra på disse samfunnssektorene.

Privat finansiering

Utviklingen her på berget går dog i retning av at stadig mer skal ­finansieres av private eller av næringslivet. Det gjelder kulturlivet, 
det gjelder idretten. Det er mange 
år siden jeg hørte direktøren i Norsk kulturråd holde en tale om dette under åpningen av ­Risør kammermusikkfest, der han berømmet arrangørene for at de sto støtt på tre bein med støtte fra det offentlige, fra privatpersoner og fra privat næringsliv. Dette er blitt poengtert ytterligere under den blå regjeringen – naturlig nok, ut fra deres politiske grunnholdning. Og det vil bli mer av denne finansieringsbyggingen, som vil omfatte så vel idrett som kultur, presse og kirker.

Men det er likevel ingen grunn til å legge vekk gjentatte uttalelser fra kirkelig hold og offentlige utredningskomiteer gjennom de senere år, der man forutsetter at staten fortsatt vil føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk og ta ansvar for finansiering av virksomheten. Som Kirkemøtet i 2006 sa: «Tros- og livssynsmessige uttrykk har en naturlig plass i samfunnets liv og representerer viktige samfunnsbyggende funksjoner og fellesgoder i og for samfunnet.»

LES OGSÅ: Kirkeskatt gir mannefall i Tyskland

Økonomisk ansvar

Et annet argument jeg som frikirkemedlem lenge har regnet som holdbart, er at ansvar gir rettigheter. Den som økonomisk og på andre måter tar konkret ansvar for sin kirke, sin menighet, vil oftest oppleve at kirken kommer til å bety mer for dem. For å få mer aktive medlemmer, hva enten det dreier seg om et idrettslag eller en menighet, må medlemmene forstå at man forventer noe av dem.

Kirkerådet i Den norske kirke­ avviser medlemsavgift, men flertallet har holdt døren på gløtt for at politikerne kan innføre en livssynsavgift som alle norske borgere skal betale over skatteseddelen. Fremsynte politikere kan imidlertid ikke overse at tro og livssyn bygger fellesskapet i et samfunn der frislepp av pluralismen vil bidra til det motsatte, altså atomisering. Jeg kan ikke forstå det annerledes enn at det er rett bruk av fellesskapet penger å bygge fellesskap gjennom pressen, idretten, kulturlivet og tros- og livssynssamfunnene. Det sikrer den enkelte av oss reell frihet til å finne sin egen plass i samfunnet og bidrar til å utligne forskjeller som vil bli større om alt skal finansieres gjennom avgifter og egenbetaling.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Meninger