Slagmark og seierherrer

Programmet for en svekket­ folkekirke finner man i Stålsett-utvalgets innstilling som ble lagt fram i 2013. Her er poenget at Den norske kirke skal strippes for alle privilegier for å kunne få full frihet som kirkesamfunn.

Alle trossamfunn og livssynsretninger skal stilles på lik linje både med hensyn til støtte og offentlig oppmerksomhet. Slik blir det hvert enkelt kirkesamfunns tros- og livskraft som vil avgjøre hvilken posisjon det får hos folket.

Det er en sliten og splittet folke­kirke med bøtten full av ­interne problemer som sleper 
seg inn i det nye året. Den sliter med å finne ut av hvordan makt innad skal fordeles når de skal bli herre i sitt eget demokratiske hus.

LES MER: Får ikke ­valg­penger – svarer med refs

Skal ligne hverandre

Når Stortinget skal behandle en ny kirkelov i år, får vi vite om politikerne vil klare å holde fingrene­ av fatet selv om de ikke er helt fornøyd med demokratiet i kirken. Jo mer demokrati, desto bedre kirke, tror de. Tanken er at politikk og kirke skal ligne på hverandre – i demokratiets navn. Derfor har de, stikk i strid med tenkning i Stålsett-utvalget, bestemt at de kirkelige valg holdes i tilknytning til de politiske valgene.

«I et demokrati er det et grunn­element at folk står imot hverandre» uttalte Martin Kolberg (Ap) til Klassekampen etter kirke­valget i 2011. Han krevde alternative lister og mer valgkamp for å skape det han kalte et «levende demokrati». I politikkens verden deljer meningsmotstandere løs på hverandre. Nå er det bare for de som stiller til valg til Kirkemøtet å ta etter de politiske slagbjørnene.

Noen tror folkekirken i år vil bli styrket gjennom en beinhard, åpen maktkamp slik vi kjenner det fra politikkens verden. Prost Trond Bakkevig mener dette er veien å gå og har kritisert Kirke­rådet for å motarbeide demokratiet ved å vende tommelen ned for flere lister ved kirke­valget kommende høst. Men Kirke­møtet grep inn og gjorde som politikerne ville.

LES MER: Benestad rykker ut mot alternative valglister

– En mobber

Sturla Stålsett, professor ved Menighetsfakultetet, har tatt regien. Som leder for bevegelsen «Åpen folkekirke» står han fram som folkekirkens ihuga talsmann og forsvarer. Målet er å få valgt flest mulige tilhengere av at kirken skal vie homofile til Kirkemøtet.

Øivind Benestad har svart med å danne grupperingen ­«Levende folkekirke» for å få flest mulige motstandere av homofil vigsel inn i styre og stell.

Stålsett liker ikke Benestads ­initiativ. Han vil gjerne ha monopol på folkekirkebegrepet i valgkampsammenheng og kritiserer Benestad for å blande inn barn, kunstig befruktning og surrogati i debatten.

– Benestad legger byrden av alle disse spørsmålene på skuldrene til dem som vil leve et likekjønnet samliv. Det ligner mobbing, sier Stålsett til Aftenposten.

Når Benestad er gjort til en mobber alt før valgkampen har startet, gir det en pekepinn på hva vi kan vente oss. De som ikke innretter seg i tråd med ­tidens korrekte politisk krav, må regne med å bli brennmerket i opinionen­. Det ligger an til en skitten valgkamp.

LES MER: 1-0 til homotilhengerne

Tvungen modell

Om kirken skal vie homofile, er et ­lærespørsmål. Det er temmelig på siden i forhold til både bibel og bekjennelse å la slike spørsmål bli avgjort i en opprivende valgkamp der folk som knapt setter sin fot i en menighet deltar. Dagens demokratimodell er påtvunget av politikerne. Kirkens tillitsvalgte har svelget den for å bli kvitt statskirken.

I bekjennelsesskriftene er ­biskopene gitt et særlig læreansvar i en luthersk kirke. Slik tenkte Presteforeningen og dens leder Gunnar Mindestrømmen da de sa ja til at homofile kunne vies etter at et flertall av biskopene hadde ombestemte seg. Det ble et bråk uten like.

Biskopene, som ville åpne for en forbønnshandling for homofile som giftet seg og vente med vigsel, ble feid av banen både av Kirkerådet og Kirkemøtet. Her skulle demokratiet ordne opp.

LES MER: Stålsett forstår ikke kritikken mot Åpen folkekirke

Søker kompromisser

Biskopene tenker stikk motsatt av Stålsett og Bakkevig. De snakker om at de er vigslet for å søke enhet i kirken. Derfor leter de ­etter kompromisser, går runde på runde internt, kjenner på ­uenighet, samles i bønn, diskuterer og tvinges til å lytte til hverandre. Det er ingen dum metode dersom man vil holde sammen.

Det beste Kirkemøtet kan gjøre for å få den gamle og slitne lutherske kirken til fortsatt å henge i hop, er å nedtone den makt­politiske interessetenkningen, gi avkall på egen makt og gjøre­ Bispemøtet til den styrende premissleverandør i saker som handler om lære og kirkens ­enhet. Større enhet i kirken ­betyr mer makt til biskopene. De bør ikke stues­ bort i en demokratisk avkrok som synsere og sere­monimestre.

Følg oss på Facebook og Twitter!