Nyheter

Se til Tanzania!

Det religiøse lappeteppet Midtøsten rives i stykker. Men løsningen er ikke nødvendigvis
en lunken, europeisk religiøsitet.

Denne uken kom min mor hjem igjen til Norge. Det siste halvåret har hun vært 
solidaritetssykepleier ved Tanga Inter-
national Competence Center (TICC) i Tanzania. Hver uke har hun sendt små reisebrev og hverdagsobservasjoner hjem igjen. Om en masai-jente hun har møtt, som har nitten søsken og som har valgt å rømme hjemmefra fordi hun er lovet bort til en 
eldre mann. Og om swahili-læreren som spør henne om hun er flink til å rette på slipset til mannen sin når han går ut om morgenen. Han understreker at menn fort vil finne seg en yngre elskerinne om ikke kona viser omsorg i hverdagen.

Tanzania er et av verdens aller mest religiøse samfunn. Hele 93 prosent av befolkningen oppgir at religion er svært viktig for dem. Andre land med tilsvarende tall kjennetegnes av én statsautorisert religion. Det har ikke Tanzania. Omlag en tredjedel er muslimer, en tredjedel er katolikker, og den siste tredjedelen protestanter. I tillegg har du en hel del masse annet.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Med den norske debatten i bakhodet, der et par hundre tusen muslimer nærmest oppfattes som en eksistensiell trussel, høres dette kanskje ut som en lettantennelig kruttønne. I virkeligheten er det fordrageligheten som råder. Jeg skal vokte meg for å tegne noe glansbilde, landet har så visst sitt å stri med, men i det store og det hele omgås folk med den største tilforlatelighet.

Ja, ikke bare det: For noen uker siden slo min mor følge med sin masai-venninne til kirken. De tok drosje. Det passet fint, for taxisjåføren skulle også på gudstjeneste. Foran i bilen, ned fra bakspeilet, hang et kors og dinglet. Kommer kona di også, spurte min mor. «Nei, hun er muslim», svarte sjåføren.

Det er en fortelling vi kan høre oftere. Det finnes steder i verden der kristne og muslimer ikke bare deltar i de samme panelsamtalene om interreligiøs dialog. De gifter seg med hverandre.

Jeg tror det er en påminnelse vi trenger mer enn noensinne. Også her hjemme. For under de veltempererte «dialogmøtene» og all den gjensidige «respekten», ligger ennå en mistro og dirrer. Berøringsangsten og de olme blikkene er der fremdeles. Vi er bare altfor «tolerante» til å gi dem til kjenne.

Slik mistillit er likevel ingenting mot den som åpenbarer seg der det hele startet, i Midtøsten. De religiøse lappeteppene – forutsetningen for utveksling og forståelse – rives opp.

I første halvdel av forrige århundre var halvparten av Jerusalems befolkning kristne. I dag utgjør de tre prosent. I 1940 bodde det rundt 250.000 grekere i Egypt. I dag er de tusen igjen. Bevegelsen har gått andre veien også. Bare i 1923 vendte 356.000 muslimer i Hellas «hjem» til Tyrkia. Det tjuende århundre er historien om klarere grenseoppganger.

Det er bare noen få år siden globetrotteren Morten Strøksnes priset Syrias mangfold, et noenlunde velfungerende konglomerat bestående av sunnimuslimer, sjiaer, palestinere, drusere, alevier, sufiordener, kurdere, armenere, beduiner, koptere og andre kristne grupperinger (hvorav noen fremdeles snakker arameisk, Jesu språk).

I dag er som kjent situasjonen en ganske annen. Senest i mai ble den to tusen år gamle synagogen i byen Jobar, jødenes helligste sted i Syria, plyndret og bombet sønder og sammen. Samtidig, i nabolandet Irak har 120.000 kristne et fremrykkende IS i hælene.

«Vi kan ikke godta et Midtøsten uten kristne», sa pave Frans og hans ortodokse kollega patriark Bartholomeus av Konstantinopel, i en felles uttalelse i høst.

Men hvor skal de speide etter håpet? Kanskje sørover? Til Tanzania?

Håvard Nyhus er kommentator og skribent

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter