Norge gjennom Grammy-nåløyet

Av de seks norske nominasjonene til søndagens Grammy-kåring, er det Bernhoft og albumet Islander, i konkurranse med Toni Braxton & Babyface, Aloe Black, Robert Glasper Experiment og Sharon Jones & The Dap-Kings, som fikk pop-verdenen til å måpe.

R&B, eller rhythm and blues, som man sa i gamle dager, er kanskje den mest erkeamerikanske musikkstilen av alle. Det er bare å ta en titt i Billboard-arkivet for å skjønne at Bernhoft nå er kamelen som har klart å krype gjennom nåløyet. Sannsynligvis er dette like overraskende for amerikanske pop-bransjefolk, som det var for nordmenn – født med ski på beina – å se amerikanske Bill Koch lære oss å skøyte på ski i 1976.

LES OGSÅ: Andsnes og Trio Mediæval på New York Times-liste

Hyggelig anerkjennelse

De seks norske nominasjonene til verdens mest prestisjetunge ­musikkpris, er først og fremst en utrolig hyggelig anerkjennelse av norsk musikk generelt, og Jarle Bernhoft – i selveste R&B-klassen – spesielt. Sistnevntes korte kommentar på Twitter, til en overrasket pop-verden var: «I was confused myself, but Grammy­ has spoken!»

At Röyksopp og Robyn er nominert i klassen for beste elektronikalbum for EP-en Do It Again, som i fjor sommer ble det høyest plasserte norske ­albumet på Billboard noensinne, er ikke mye dårligere. Heller ikke at Skiens-mannen Morten Lindberg er nominert til to priser for beste surround-album, og som beste klassiske produsent. Kordirigent Vivianne Sydnes og ­Nidaros domkors nominerte album Duryd: Out of Darkness, i kategorien «Beste koropptreden», så ikke mange komme. Ikke desto mindre var det hyggelig.

Litt overraskende, kanskje, at ikke Nico & Vince, som har briljert på amerikanske lister med «Am I Wrong» i året som gikk, ble tatt inn i Grammy-varmen? Er vi kanskje allerede i ferd med å bli litt store på det, vi her oppe i det høye nord, etter all den ­internasjonale pop-medgangen i det siste? Når smaken på kirsebær først er vekket, vil vi ha mer.

LES OGSÅ: Nidaros domkor Grammy-nominert

Fjelluftaktig friskhet

Det er uansett ingen grunn til å stå lille­bror-takknemlig med lua i hånda. Bernhofts Islander er et glimrende stykke popmusikk, med internasjonalt kjente Paul Butler som produsent. Ei plate hvor Bernhofts råsterke vokal får utfolde seg i hele sitt imponerende register, i et forbausende enkelt, organisk og upretensiøst lydbilde, sammenlignet med de fleste andre utenlandske, og hørbart mer påkostede og teknisk detaljerte, produksjoner i samme sjanger.

Sannsynligvis blåste platas fjelluftaktige preg Grammy-juryens ører fulle av en naturlig friskhet og impulsivitet, som gjorde den annerledes og eksotisk, sammenlignet med de mer maskinmessige og perfeksjonistiske konkurrentene. Tekstenes ofte usminkede beskrivelser av livets råskap og harde realiteter, viser også et kjærkomment stykke virkelighet i en stadig mer overfladisk pop-bransje.

Jarle Bernhoft har sine meningers mot. Han våger å være motstrøms – også fordi han med forgjengeren, Solidarity Breakes fra 2011 (som har solgt en kvart million på verdensbasis), fikk se at det lønte seg. Mens norsk platebransje i altfor mange år har trodd vinnerresepten har vært å kopiere utenlandske suksesser, er Bernhoft mer som et kreativt korrektiv, «made in Norway».

I stedet for å sole seg i Grammy-glansen «over there», legger han snart ut på en turné i Nord-Norge. Han vet hvor han kommer fra. Han husker sikkert hvordan det var å være en del av den ­internasjonale floppen til bandet Span, og hvor usikker denne bransjen egentlig er.

LES OGSÅ: Popfunk i hver ­kroppsfiber

Har gått opp løypa

Det er viktig å minne om at andre norske musikere og artister har gått opp den internasjonale løypa for både ham og de andre Grammy-nominerte nordmennene. I klassisk sammenheng slo Edvard Grieg tidlig an tonen. Nå viser Leif Ove Andsnes hvordan han skal spilles.

I pop-sammenheng gikk A-ha allerede i 1984 til topps på Billboard Hot 100 med «Take On Me». Før Mikkel S. Eriksen og Tor Erik Hermansen dro over dammen 20 år senere, og snart plasserte Norge på R&B-kartet med sine mange Stargate-suksesser – riktignok med allerede­ etablerte­ amerikanske stjerner.

Også Lene Marlin, Kings of Convenience, Maria Mena, Turboneger, Jan Garbarek, Terje Rypdal, Tord Gustavsen, og metallband som Satyricon og Dimmu Borgir, har vært med å gi norsk musikk luft under vingene i utenlandsk territorium.

Sjelden tette skott

Litt malurt i Grammy-begeret, er det likevel at arrangementet de senere årene er blitt en liten urskog av alskens rare kategorier, nærmere best 105 innenfor 30 sjangere.

Hvor fortjent en Grammy-pris er, i lys av en liten komités vurderinger og anbefalinger, kan også diskuteres. For å få ei gull- ­eller platinaplate, taler salget og listeplasseringene sitt tydelige språk. Med sammensatte komiteer, blir det mye mer vilkårlig. Slike komiteer er sjelden helt uhildet, for eksempel er skottene mellom medlemmene og platebransjen sjelden helt tette. Nettopp platebransjen kan tjene grovt på sine artister heder og ære. Norske Spellemannprisen er ikke noe unntak.

Mangeårig sjefskritiker i Los Angels Times, og Cash-biograf, Robert Hilburn, har selv vært medlem av Rock’n Roll Hall of Fame. I fjor sa han til Vårt Land at en Grammy-pris ofte sier mer om komitémedlemmene enn ­artistene som vinner dem. ­Likefullt: Heia musikk-Norge!

Følg oss på Facebook og Twitter!