Når Putin leser og Fanden holder Bibelen

Nordiske forsvarsministre skjerper blikket på Russland. Og stortingspresidenten nevnte i sin 9. apriltale Russland i samme munnfull som invasjonen i Norge i 1945. Hva skjuler Putin?

«Vi må forholde oss til Russlands handlemåte, ikke Kremls retorikk», skrev ministrene i et større oppslag i Aftenposten like før helga. De vil utdype samarbeidet, sier de, for å møte «den russiske handlemåten, som nå er den store utfordringen mot den europeiske sikkerhetssituasjonen».

Selv møter jeg russere som sier at vi i Vesten ikke gjør noe som helst for å skjønne det de kaller «den russiske idé», som Putin nå i stor grad gjør til sin. I taler, traktater og påbud til dem som styrer landet, dukker særlig to navn opp: Filosofene og forfatterne Vladimir Solovjov (1853 – 1900) og Nikolai Berdjajev (1874 – 1948). Den første skrev En kort fortelling om Antikrist, den andre blant annet Den russiske idé og Dostojevskijs verdensanskuelse. Store, åndelige tenkere – som kan misforstås og misbrukes i det uendelige, om ideene snus på hodet og mister sammenheng. De definerer «den russiske ide», det vil si – slik Berdjajev tolker det – grunnvannet i den russiske sjel.

Messiansk oppdrag

Den kristne tenkeren Berdjajev snakker om Russland som et «apokalyptisk folk, et folk som ser endetiden i øynene». Han snakker om Russlands «messianske» posisjon, om at Russland har et «spesielt oppdrag» i verden. Noen leser ham og mener han romantiserer behovet for å underkaste seg en sterk leder, for å beskytte folket mot kulturell korrupsjon. Og i sammenhengen ser han den Russisk ortodokse kirkes naturlig plass i det hele, en forvarer av den russiske sjel og det russiske ideal.

Putin leverer dårlig

I motsetning til vestlige statsledere holder Putin seg med ideologer som ser ting i det store perspektivet. Hvorfor han gjør det og hvorfor han bruker dem som han gjør, er uklart. Hittil leser han dem på sin måte: Som Fanden leser Bibelen. Berdjajev forsvarer ikke underkastelsen av en sterk leder, han var en kristen, anti-kommunistisk, anti-autoritær, anti-imperialistisk tenker (går det fram, om man leser ham) – han så for seg en nærmest evolusjonsartet forandring av de politiske og sosiale forholdene, drevet fram av en åpen, kjempende, kristen «gjenfødelse», som han sa, i intellektuelle, kulturelle og religiøse kretser. Lest opp ned blir det kraftig brygg. Som da Hitler brukte Nietzsches Zarathustra.

For Berdjajev var det annerledes, hos ham skulle ånden styre levesett og politikk, ikke politikken ånden.

Putin-ideologi på norsk

I sylkvast rette øyeblikk gir Solum forlag nå ut et av Berdjajevs hovedverker - Dostojevskijs verdensanskuelse, tidligere har de gitt ut Berdjajevs Den russiske idé. Berdjajev finner i sin varme Dostojevskij-beundring alt han trenger for å beskrive det som etter hvert utviklet seg til tanken om «den russiske sjel», det russiske hjertets «stemninger», om man vil. «Dostojevskij var ikke bare en stor forfatter, han var en stor tenker og åndelig mystiker. Alle hans ideer er knyttet til menneskets skjebne, verdens skjebne, Guds skjebne», skriver han – og siterer Dostojevskij på at det russiske folk er et «gudbærende» folk og at «et messiansk folk er kalt til å utføre sitt oppdrag med å frelse alle folkene, ja, verden som helhet. Dostojevskij pålegger det russiske folk å bringe universell frelse», skriver Berdjajev. Ikke i nasjonalistisk mening (slik Putin antakelig tolker det), heller ikke i direkte religiøs - «messianismen har pretensjoner om å være noe uendelig mye mer enn som så ... dersom man ønsker å gi en presis karakteristikk av atmosfæren som liksom gjennomsyrer alt hos Dostojevskij, kommer man ikke utenom ordet apokalyptisk. Og i en slik atmosfære ga Dostojevskij uttrykk for et vesentlig trekk ved den russiske ånd», skriver han.

Lyset bor i mørket, ikke i lyset

Mens Vesten søker balanse i ro og harmoni, gjør Dostojevskij og «den russiske sjel» det motsatte: Det er kampen, motsetningene, den indre striden, som foredler mennesket. «To ånder» – skriver Berdjajev – «utkjemper en kamp i verden, og det ser ut til at den småborgerlige sivilisasjonens ånd skal gå av med seieren, fordi den har sviktet det kristne kulturgrunnlaget. Materialismens ånd har tatt overhånd over den religiøse ånd, bundetheten til jordisk velstand skygger for himmelen». Denne kampen går Dostojevskij – og dermed Berdjajev – inn i. Dostojevskij interesserer seg for mennesket først når det er i et stadium av stormende bevegelse, han senker seg ned i de mørke avgrunnene, der nede oppdager han lyset.

Pyntelig overflate

Lyset er ikke skapt for den pene og pyntelige overflaten, lys kan tennes, selv i disse mørke avgrunnene. Sjelen rives og slites, den må gjennom lutring og smerte, for å komme ut som en «sjel». Mens vi i Vest, for tiden, underholder oss til døde, viser de to at veien til lyset går gjennom mørket: «Den russiske sjel har en hang til å fordype seg i mørkets element og bli værende der så lenge den kan ... men apokalyptiske lengsler, denne higen etter slutten, etter det endelige og avgjørende, denne mistenksomme og fiendtlige holdningen til hele den gjennomsnittlige, kompromissvillige kulturen – alt dette er typiske russiske karaktertrekk». Står det skrevet.

Det nærmeste vi kommer en slik lys/mørke tanke i Vest, er eldre, katolske mystikere – som Johannes av Korset, som snakket om «sjelens mørke natt», som et hvert menneske må igjennom for å kunne «se» Gud.

Den flate humanismen

Den vestlige, klassiske humanismen var for Dostojevskij flate greier – «for mye godmodig sorgløshet, for mye overdreven optimisme». Det virkelige livs realisme, som Dostojevskij likte å si, den menneskelige naturs virkelighet, er mer tragisk og inneholder sterkere motsetninger enn hva den humanistiske erkjennelse forestiller seg. Etter Dostojevskijs mening er det umulig å være humanist lenger, i ordets gamle betydning, det er umulig å leve i Schillers verden – på skjebnesvangert vis er vi dømt til å være «tragiske realister». Denne tragiske realismen er karakteristisk for den åndelige epoken som startet med Dostojevskij. Berdjajev skriver profetisk: «Dostojevskij som fenomen innvarslet de nye sjelers fødsel i Russland». Alvorets og oppdragets fødsel.

Den russiske sjel

Hvor ligger roten til denne «russiske sjel»? spør vi. Berdjajev blir høystemt og «synger»: «Den russiske sjels struktur er meget særegen og skiller seg fra den vesteuropeiske sjelens oppbygning. I det russiske Østen åpner en enorm verden seg, en verden som kan stilles opp som motstykke til hele den vestlige verden, til alle Europas folk. I den russiske jords ansikt, finnes ingen skarpe trekk, ingen klare grenser (!) ... den russiske naturkraft er gytt utover slettene, er alltid på vei mot det uendelige. Og det finnes et samsvar mellom den russiske jords geografi og den russiske sjels geografi. Alt det ytre, den er alltid bare et uttrykk for det indre, bare et åndens symbol. Og den russiske jords slettelandskap, dens uendelighet og grenseløshet, dens formløse naturkrefter er kun et uttrykk for den russiske sjels grenseløse slettelandskaper ... dens endeløse vidder, et uttrykk for hvordan den russiske sjel er underkastet den formløse, nasjonale elementkraft ... det fjerne og uendelige tiltrekker den russiske sjel.»

Følg oss på Facebook og Twitter!

Skummelt lest

Er det dette Putin rører i? Eller er det bare høytidsstemt knekkprosa? Dostojevskij leses som aldri før, nå kommer Berdjajev på banen – det er stoff for unge og andre på barrikadene, de som ikke lar seg kjøpe. Dostojevskijs kompromissløse ånd, livssaftige litteratur (som også i Norge kommer i stadig nye opplag) og vilje til å snu alle steiner for å finne lyset, går ikke av mote.

Vil vi vite hva Putin holder på med og tankene som (muligens) ligger under, er visjonsboken Dostojevskijs verdensanskuelse Tingen. Den er det kort veg til. Og kjøp «klassesett» til departementene! For dette står ikke i dokumentene.