Når Gud støtter vold mot barn

Vi har en betydelig utfordring med enkelte religiøse miljøer, fortalte lederen for den regionale barnevernstjenesten et sted på Østlandet.

For noen måneder siden besøkte jeg dem på en fagdag om lukkede trossamfunn. Både barneverns- og familievernssektoren i regionen var samlet for å få mer kunnskap om de minst kjente delene av norsk religiøst liv. De hadde blant annet tilkalt ekspertise fra Modum bad, Norges fremste kompetansemiljø på lukkede menigheter.

Barnevernslederen fortalte om omsorgssvikt, vold og seksuelt misbruk i familier som var tilknyttet slike miljøer. Poenget var selvsagt ikke at alle familiene i disse miljøer var dysfunksjonelle, men at det var en svært krevende oppgave å hjelpe dem som var det.

LES MER: Rystet over menighets holdninger

Helnorsk problem

«Vold mot barn» får tusenvis av treff på nettet når det kombineres med ordet «innvandrere». I store deler av landet er imidlertid problemet helnorske miljøer: små og store menigheter som til sammen rommer flere titalls tusen medlemmer i Norge. Og for ordens skyld: Vi snakker ikke om «indremisjonen», Pinsebevegelsen eller andre miljøer som representerer «konservative kristne» i Norge. De miljøene er langt på vei integrerte, for ikke å si assimilerte, i det norske samfunnet.

Vi snakker om de såkalte «sektene», miljøer med kristne røtter, spredt utover landet. Miljøer som offentligheten sjelden hører om, og som selv Vårt Land sjelden skriver om.

LES MER: – Vold har aldri positiv effekt

Selv om de fleste familiene i slike miljøer er velfungerende, har en del av barna forferdelige oppvekstvilkår. Barnevernet bruker mye tid på slike miljøer, fortalte barnevernslederen meg.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Halvhjertet engasjement

På fagdagen diskuterte de muligheten for å bruke velfungerende familier i menighetene som ressurser og fosterhjem. Men de erkjente at problemet lå dypere.

Hovedproblemet var menighetens – og ledernes – holdninger. Ingen av dem aksepterer seksuelle overgrep, men temaet er så tabu at situasjonen blir svært vanskelig å ta tak i. Ingen av dem ønsker omsorgssvikt i familiene, men verden utenfor er så «syndig» at de stritter imot når utenforstående prøver å hjelpe. Og selv om de best fungerende foreldrene styrer unna fysisk vold mot barna, sier enkelte tekster i Bibelen noe annet. Dermed tar lederne i beste fall bare halvhjertet avstand fra det. I verste fall anbefaler man det, som lederen i Kilden Menighet på Jæren gjorde i Vårt Land på lørdag.

Argumentene mot vold i oppdragelsen er åpenbare. Jeg har for eksempel aldri møtt en kristen som ikke har tatt sterkt avstand fra vold mot voksne. Når jeg har spurt hvorfor sårbare barn skal ha svakere rettsvern, eller hvorfor volden er mindre skadelig eller krenkende for dem, har de hatt syltynne svar.

I mange tilfeller er deres egne barn gode eksempler på at ris, ørefiker og knips mot kroppen ikke fungerer. Hvis man vil lære barn verdier som medfølelse og ansvar, er frykt og smerte dårlige virkemidler. Forskning viser dessuten at barn som utsettes for vold og overgrep oftere blir overgripere som voksne.

LES OGSÅ: – Vernet vel strengt

Ledernes ansvar

Men du kommer ikke langt med slike argumenter når Bibelen anbefaler juling med en kjepp, og når kristne tolker slike anbefalinger som påbud fra Gud. Heller ikke når ledere bagatelliserer problemene og mener norsk lov er for «streng».

Derfor har alle kristne ledere, også dem utenfor sektene, et ansvar. De har et ansvar for å være tydelige på at vold på ingen måte hører hjemme i en kristen oppdragelse. De konservative har et ansvar for å vise at det er mulig for «bibeltro kristne» å avvise skadelige råd fra en kultur som er fjern fra vår.

Det har ikke manglet på felles uttalelser fra disse miljøene om andre teologiske spørsmål. Når temaet er religiøs vold, blir de forsiktige og tause. De er kanskje ikke helt sikre på om Gud er imot vold mot barn.

Barnevernet som jeg besøkte, hadde ikke tid til å vente på tydelige signaler fra konservative kristne. De oppsøkte selv kunnskap om lukkede trossamfunn. Den ville de bruke til å skape tillit hos familiene de prøver å hjelpe. Det fortjener respekt.