Kravstore kirkegjengere

Kanskje du i det siste har tenkt at det er på tide å finne en ny menighet? Eller kanskje du prøvesmaker her og der uten at du noen gang blir helt fornøyd? Du trenger jo tross alt grundigere forkynnelse, mer teologisk funderte sangtekster og mindre språkutdatert liturgi.

Jeg forstår behovet, kanskje også frustrasjonen. Og rundt omkring i menighetene og utvalgene jobber menighetsarbeidere og frivillige iherdig med å gi gudstjenesten relevant innhold og innpakning, så de kvalitetsbevisste kirkegjengerne kan få møter som går rett til hjerterota på dem.

Men gudstjenester er ikke som frittstående filmer, snarere episoder i en livslang TV-serie. Prøv heller å forplikte deg selv til ett år med trofast benkesliting. Eller et helt liv for den saks skyld. For det er vanene som forandrer deg.

På slutten av 60-tallet skjedde det noe forunderlig i populærkulturen: En katolsk medieteoretiker og professor i litteratur, som i tillegg skrev både tungt og utilgjengelig, endte opp som kjendis, med eget program på NBC. Marshall McLuhan var navnet som plutselig var på alle hippielepper. I boken The Gutenberg Galaxy: The Making of Typographic Man fra 1962 hevdet McLuhan at vi fokuserer altfor mye på medienes budskap fremfor selve mediene, og hvordan vi påvirkes av dem. Han mente -budskapet var en distraksjon, et kjøttbein innbruddstyven avledet vaktbikkja med: «The medium is the message».

McLuhan brukte lyspæren som eksempel. Et medium blottet for budskap, i motsetning til for eksempel en avis. Allikevel skaper den atmosfære og miljø, mennesker samler seg rundt den og fellesskap oppstår spontant. I boken The Hidden Power of Electronic Culture bruker pastor og forfatter Shane Hipps McLuhans tese på menighetslivet. Hva skjer for eksempel (på godt og vondt) med forsamlingen når salmebøkene stues bort, til fordel for storskjermen? Budskapet i sangene er de samme, mediet forskjellig. Eller hva med når lovsangen ledes fra «scenen» fremfor fra orgelplassen på bakerste galleribenk? De samme sangene, men uttrykkes det også uuttalte, ofte ubevisste, budskap gjennom plasseringen? Menighetsnettverket Jesus Freaks i Tyskland gjorde noe svært konkret med akkurat den saken. På festivalen deres, Freakstock, opplevde jeg for noen år siden at lovsangsbandet ba alle om å snu ryggen til dem. Så begynte folkehavet, med bandet i ryggen, å tilbe av full hals ut over de langstrakte åkrene som omga festivalområdet.

Men ett medium knyttet til gudstjenestefeiringen er betraktelig- mer grunnleggende enn hvordan det lovsynges, hvilket utstyr som brukes, hvor taleren står eller hvor ofte menigheten involveres: Selve gudstjenesten. Gudstjenesten er budskapet, «De helliges samfunn», som bærer i seg forandringens kraft, men som sjelden forandrer oss i ett jafs. Derimot forandres vi av den langdryge virkningen av den ukentlige feiringen av Jesu seier over døden og dødskreftene i og rundt oss.

Londons verdenskjente taxisjåfører, de som utsettes for ekstreme kjentmannstester for å få lov til å ta fatt på verdens kanskje mest veinettkomplekse by, ble for noen år siden gjenstand for hjerneforskning. Hjerner ble scannet og sammenlignet med hjernene til Londons bussjåfører, de som ikke trenger å forholde seg til mer enn en rute eller fem.

Det viste seg at den delen av hjernen som blir brukt til å oppfatte og tolke avstand og terreng, var betydelig større hos taxisjåfører enn hos bussjåførene. Hjernen er som en muskel. Den vokser og blir mer kompleks i de områdene som får jevnlig stimuli.

Kan det også gjelde den delen av hjernen som gjør oss, som bønnen sier, «i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap»? Jeg tror det.

Vanndråpen huler ikke ut steinen med makt, men ved å falle mot den jevnt og trutt, sier ordtaket. Så slutt å lete etter ukas potensielt beste preken eller sterkeste lovsang. Slutt å stå over hver gang du ikke føler for det. For du blir aldri noe annet enn det du gjør jevnlig.

Stian Kilde Aarebrot er prest, skribent og daglig leder av nettvernet Substans