Korantroskap

I forbindelse med en revidering av den såkalte islamloven av 1912 har Østerrikes integrasjonsminister i høst foreslått å etablere én standardisert oversettelse av Koranen som skal gjelde i Østerrike. Forslaget ble presentert som en strategi for å forhindre feilfortolkning og misbruk av religiøse begreper, og ministeren ønsket å demme opp for ekstremisme. Man tenkte seg at én enhetlig koranoversettelse kunne sikre en moderat fortolkning av teksten og bidra til utviklingen av en «østerriksk islam».

Forslaget er bare nølende blitt ­applaudert av representanter for ­Islamische Glaubensgemeinschaft (IGGIÖ). Organisasjonen er blant annet ansvarlig for islamundervisning i den offentlige skolen og var tiltenkt en sentral rolle i dette ­arbeidet. En talsmann fremholdt at en oversettelse alltid bare er en tolkning, og at det avgjørende er hva som utledes av den.

‘Den rette forståelsen’

Overbevisningen om ha denne rette forståelsen av teksten er nært forbundet med den formen for religiøs ekstremisme man ønsker å bekjempe. Kanskje er en slik overbevisning også en forutsetning for slik sekterisme, både i Østerrike og i Norge. Da spørs det om det er formålstjenlig å forsøke å fastslå én teksttolkning som autoritativ, og dermed implisitt den eneste­ gyldige. Og, lar det seg i det hele tatt gjøre?

Oversettelser av koranteksten finnes på de aller fleste av verdens språk. På mange språk finnes en hel rekke av dem. I Norge har Einar Bergs oversettelse fra 1980 lenge vært enerådende. Selv med noen utfordrere er den fremdeles dominerende. Det er Bergs utgave som blir sitert i læreverk og skolebøker, av akademikere og fagfolk så vel som i polemiske avisartikler. Uten noen autorisering har dermed denne oversettelsen fått en form for autoritativ stilling.

Ingen autorisert versjon

Noen fullstendig enerådende, eller kanonisk, oversettelse finnes imidlertid ikke. Det finnes heller ikke noen instans som kan sanksjonere en slik kanonisk oversettelse. Mustafa Kemal Atatürk gjorde riktignok et forsøk, som et ledd i sitt nasjonbyggingsprosjekt i mellomkrigstiden. Han ville erstatte den arabiske Koranen med en tyrkisk oversettelse til bruk både i studier og liturgi. Det vant ikke frem.

Alle koranoversettelser, også de mest avholdte og brukte, inngår i en tradisjon for å forklare og utlegge, gjengi og parafrasere teksten. De er i større eller mindre grad akseptert som gjengivelser av deler av tekstens meningsinnhold, men ikke som erstatninger for selve teksten, for den arabiske Koranen.

Koranteksten er i høy grad selvrefererende. Den beskriver seg selv som Guds tale, en arabisk lesning og et skrift hvis tegn er fastlagt og forklart. Koranen kan altså forstås som en samling av tegn, kalt ayaer, som også er betegnelsen på den minste strukturelle enheten, gjerne oversatt med «vers».

Et språklig tegn kan vi si består av to sider: uttrykk, altså lyden eller skriften, og innhold, altså potensiell mening. Det som skjer i en oversettelsesprosess kan beskrives som at tegnet splittes: Uttrykket separeres fra meningen, og meningen over­føres til et nytt uttrykk i et ­annet språk. Men når teksten definerer seg selv som en arabisk lesning, inne­bærer det at de koranske tegnene ikke kan splittes. Et nytt språklig tegn oppstår, men ikke et guddommelig, koransk tegn.

Kun tolkning

Det finnes altså et skille mellom teksten og forståelsen av den. Oversettelser regnes ikke som del av teksten eller teksttradisjonen, men som en del av tilegnelsen og tolkningstradisjonen. En lang og mangslungen tradisjon vitner om utstrakt virksomhet innenfor både korantolkning og koranoversettelse.

Koranoversettelse har vært motivert og legitimert ut fra en rekke forskjellige hensyn. Disse hensynene har vært knyttet til formidling av tekstens budskap, men også til filologiske vitenskaper og til polemikk. Spørsmålet er hva slags status og funksjon en oversettelse av teksten kan ha.

En liturgisk funksjon, med koranlesning i bønn og meditasjon er forbeholdt den arabiske koranteksten. Også tekstens fulle potensial som åndelig og estetisk opplevelse realiseres gjennom at den resiteres vakkert og melodiøst. Ikke minst vil alle intellektuelle som arbeider seriøst med teksten forholde seg til den arabiske kildeteksten, enten de nærmer seg teksten som troende eller ikke. Dette er fordi også tekstens fulle semantiske potensial bare manifesteres i den arabiske teksten.

Samtalen viktigst

Ingen oversettelse er i stand til å favne hele tekstens mangetydighet. Når teksten utlegges og forklares, kan man velge å legge vekt på en eller flere potensielle meninger, og diskutere dem opp mot hverandre. En oversetter er ofte henvist til å fremheve én tolkning på bekostning av andre mulige. Oversettelse innebærer en reduksjon av meningspotensialet, men tilfører også mening gjennom ladninger og assosiasjoner.

Standardisering er ikke alltid den beste ideen. Den beste motgiften mot sekterisk lesning av Koranen er ikke å snevre inn tolkningsrommet gjennom å autorisere og ­kanonisere én bestemt oversettelse, uavhengig av hvor «rimelig» eller «moderat» den måtte fremstå. Det er snarere både mer formålstjenlig, og mer korantro, å føre en kunnskapsbasert samtale om ulike potensielle meningsdannelser i teksten. Det stadig økende tilfanget av oversettelser er en del av denne samtalen.