Kirken ligner et velferdstilbud

Da Jesus vandret rundt i sandalene sine langs Genesaretsjøen, strømmet menneskene til ham. De kom i store mengder fra hele Galilea, og fra Judea, Jerusalem og Idumea, fra landene bortenfor Jordan og fra områdene rundt Tyros og Sidon. De var så mange at han nesten ikke fikk puste. Han måtte gå ut i en båt og sitte i den ute på sjøen. Der satt han og talte, mens hele folkemengden sto på land – helt ned til vannkanten – og lyttet til ham. Jeg tror han må ha talt med makt og myndighet, med en autoritet som ikke trengte kunstig forsterkning, men som kunne bæres av det stille vannet alene.

Statsreligion

Mye har skjedd på 2.000 år. Jesus sendte disiplene ut til verdens ender, og mange mennesker ble lagt til menigheten. Da kristendommen ble statsreligion på 300-tallet, begynte et nytt kapittel. Siden den gang har mye dreid seg om forholdet mellom kirke og stat. Og hvordan skulle man finansiere det hele? Tiende, som er kirkeskatt etter modell av Moseloven, ble innført på 500-tallet. I Norge ble den innført av Sigurd Jorsalfare. En tiendedel av all inntekt, gjerne naturalia, og gikk til biskop, prest og kirkebygning samt til de fattige.

I de nordiske landene skjedde det store skiftet med reformasjonen på 1500-tallet. Da ble kongen kirkens øverste leder. Kirkens eiendommer ble beslaglagt og kirken ble en kongelig og nasjonal statskirke. Bispetienden ble omgjort til en kongetiende, og etterhvert ble tienden opphevet eller avløst av andre skatteformer.

De solide støtteordningene som alle tros- og livssynssamfunn i dag nyter godt av, er en direkte videreføring av statkirkeordningen i det lutherske enhetssamfunnet. Slik ble Jesu radikale budskap omgjort til religiøse tjenester og et velferdstilbud på linje med helsevesenet.

Religionsmarked

Når statskirkeordningen er under avvikling kan det være en logisk konsekvens også å avvikle de økonomiske støtteordningene for trossamfunnene. Hvis ikke staten lenger har en religion, må man definere trosutøvelse som en nødvendig del av sivilsamfunnet på andre vis for å legitimere støtte. Dette har vært en årelang debatt: Er trosutøvelse en privatsak, er det et samfunnslim eller er det en menneskerettighet som bør tilrettelegges av staten? Torkel Brekke tar for eksempel til orde for religion som privatsak og har ren markedsliberalisme som perspektiv. Han vil tilrettelegge for et fritt religionsmarked (Religion og frihet, 2010).

Jeg er enig med de som sier at den markedsliberalistiske tilnærmingen ikke treffer det religion egentlig dreier seg om. Kirken er ikke som en hvilken som helst annen bedrift som tilbyr sine varer til forbrukerne. Det trodde jeg de fleste som bygger menigheter også mener, men jeg er sannelig ikke sikker lenger. For samtidig handler argumentene som brukes for å karre til seg mest mulig statsstøtte, om hvilke tilbud man kan gi, antall forbrukerne, mengden underholdning pr minutt, betjening av behov og tilgang på religiøse goder. Dette språket gjenspeiler noe ganske annet enn det som har vært kirkens selvforståelse slik jeg kjenner den.

Er det så stor avstand fra forsamlingen ved Genesaretsjøen til dagens kirker at vi ikke greier å se sammenhengen? Kirkens selvforståelse dreier seg ikke om religion som vare i et marked. Den dreier seg heller ikke om velferdsstatens tilbud til sine innbyggere, eller om en «taus og stillfaren tilhørighet», slik forsvarere av støtteordningen har hevdet.

Radikal tenkning

En kirkelig selvforståelse handler om sammenhengen mellom Jesu liv for 2.000 år siden og oss kristne i dag. Da må vi faktisk reise tilbake til Genesaretsjøen for å forstå hva kirken er. Der forklarer Jesus Guds rike for disiplene. Det er som sennepskornet, det minste frøet av alle. Når det er sådd, vokser det opp og blir så stort at himmelens fugler kan bygge rede i det. Frøet spirer og vokser, men vi vet ikke hvordan det skjer, sier Jesus. Et frø spirer i alle fall ikke på grunn av mest mulig penger.

Jeg savner en radikal tenkning om det å bygge kirke. Radikal betyr ikke ny, men kommer tvert imot fra ordet radix, rot. Å være radikal er å gå til røttene.

Kirken har røttene sine og hjertet sitt i et budskap som først ble forkynt på slettene rundt Kapernaum og Genesaretsjøen. Det er det samme budskapet vi er kalt til å følge. Vi er ikke kalt til å springe etter mennesker for å betjene dem med religiøse goder. Det var ikke religiøs betjening som gjorde at folket flokket seg om Jesus. Det hadde de mer enn nok av fra før.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Engasjement

Å bygge kirke starter ikke med statsstøtte, med nye kirkebygg, lobbymiddager eller med mange administrativt ansatte. Det starter med et engasjement fra hjertet. Jeg tror dette engasjementet er sterkere om man selv må velge å prioritere det. Det handler ikke om markedsliberalisme, men om forståelsen av hva kirken er.

Jeg heier virkelig på det kirkesamfunnet som selv våger å oppgi statsstøtten og satse på å bygge en levende kirke. Å bygge kirke handler om å tro. Det handler om å følge Jesu kall til et radikalt oppbrudd.

I katolikkrotet som er aktuelt i disse dager, er det rettens oppgave å diskutere kirkens registreringspraksis ut fra norsk jus. Vår oppgave som troende i den samme kirken er mye større og handler om en kraftig reorientering for å gjenoppdage kirkens kall i verden.

Hvis skandalen i den katolske kirke løses ved å fordele skyld og ansvar i forhold til norsk jus, skusler vi bort en stor sjanse.