Nyheter

Kirka som sier kom

Vi tok ofte snarveien over prestegårdsjordene i skjul av vintermørket. Full galopp i snøen. Men gå inn i kirka?

Da jeg var 22 år ble jeg invitert til samling for toåringer i kirka. Det var mamma som fikk invitasjonen, fra kirka som er nærmest der hun bor. Ta med deg lille Sara og en bamse hun er glad i, sto det.

Årsaken til den merkelige invitasjonen var at jeg hadde blitt døpt to år tidligere. Mamma ville ikke være med, men jeg dro. Den norske kirke hadde aldri uoppfordret henvendt seg til meg personlig før. På menighetshuset var det boller og saft. Toåringene myldret rundt i rommet. Mødre og bestemødre drakk kaffe. En av mødrene var på min alder og vi kjente hverandre litt.

«Dere bor vel ikke her lenger?» spurte jeg.

«Nei, men det var jo hit vi kom da vi skulle døpe datteren vår,» svarte hun. «Det er jo her vi hører til. Og så er det så fint at mamma kunne være med når datteren min skal få sin toårsgave.»

Det ble sagt som en helt selvsagt ting – «datteren min skal få sin toårsgave» – selv om det var første gang i historien at akkurat denne kirka hadde invitert døpte toåringer på boller og saft. Kanskje det er sånn når du får ditt første barn, at du griper alt som tilbys deg? Toårskontroll, bokklubbens toårspakke og toårsgaven i kirka. Eller kanskje det faktisk finnes noen der ute som gjerne vil komme i kirka, og ikke helt vet når den er åpen?

Som innflyttet prest i fremmed by får jeg av og til spørsmål om hvilken kirke jeg kommer fra. Da er jeg aldri helt sikker på hva jeg skal svare.

I oppveksten kan jeg ikke huske at jeg hadde noen kirke som jeg kalte for min. Ingen tok meg med i kirka. Jeg svarer ofte at jeg kommer fra Bragernes i Drammen. Skolegudstjenesten der var det siste vi måtte holde ut før vi fikk jule- og påskeferie, gjennom seks lange år på barneskolen. Men det var på Åssiden speidertroppen holdt til. Og det er ingen kirke jeg har passert så ofte som Frogner, som lå mellom stallen og skogen. Vi tok ofte snarveien over prestegårdsjordene i skjul av vintermørket. Full galopp i snøen. Men gå inn i kirka? Jeg visste ikke hva man gjorde i kirker.

Siden jeg ikke ble døpt før jeg var voksen har jeg ikke fireårsbok, søndagsskolekort eller konfirmantbibel. Det ble folk av meg også, men jeg skulle gjerne vært åtte­åring igjen og fått personlig invitasjon fra kirka mi til tårnagenthelg.

Nord-Hålogaland har landets ferskeste biskop, og rekruttering av prester og andre kirkelige medarbeidere er en av utfordringene biskop Olav vil møte, melder Vårt Land. Men den utfordringen finnes over hele landet.

En av årsakene er kanskje at færre unge har vokst opp i en kirke. Se bare på dåpstallene fra Oslo. Halvparten av kirkemedlemmene der lar være å døpe barna sine. Da får barna ingen invitasjon til toårsgave eller fireårsbok. Da får de ingen kirke som de kan komme fra. De kan ikke velge å høre til. Og da vil ingen utfordre dem til preste­tjeneste, verken i sør eller nord. Foreløpig ser tallene bedre ut på bygda enn i byen. Men trenden sprer seg fra de store byene – bare kirka selv kan stoppe den.

Trosopplæringsreformen kom i rett tid. På sitt beste kan den hjelpe oss å bremse dåpstall i fritt fall, eller i det minste bidra til at de som nå døpes, vil døpe sine barn igjen.

Vi må tåle at noen barn i menigheten satser på fotball og ikke har tid til barnegospel og søndagsskole hver uke gjennom hele barneskolen. Men å invitere bredt til lokale arrangementer med lav terskel og minst like høy kvalitet som i det ukentlige arbeidet, gir flere barn muligheten til å lære om Gud, kirka og Bibelen.

Mye tyder på at bare ett eneste positivt møte med kirka kan gjøre at barnet kommer tilbake. Noen ganger skjer det neste uke. Noen ganger om ti eller tjue år. Vi vet sjelden hvilke frø vi sår.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter