Nyheter

Katedralenes mor

Hagia Sofia er et av de viktigste symbolene i kristendommens historie, som den også er for muslimene.

Da korsfareren Sigurd Jorsalfare trådte inn i Hagia Sofia våren 1111, skal han ha blitt slått i bakken av beundring over da­tidens eneste katedral av denne størrelsen. Han besøkte Konstantinopel på vei tilbake fra sitt korstog til Jerusalem. På den tiden var katedralen 
allerede mange hundre år. Den lå dessuten midt i en av verdens viktigste byer, Konstantinopel, som da var i sin storhetstid.

Da jeg første gang steg inn i Hagia Sofia, hadde jeg en intens følelse av å stå på både historisk og hellig grunn. Katedralen har vært åstedet for viktige kirkehistoriske hendelser, som blant annet kirkekonsiler.

LES OGSÅ: To underverk under eitt tak

Følelsen ble ytterligere forsterket da jeg kom lengre inn og den storslåtte kuppelen åpenbarte seg. Det er sagt at selv ateister får et glimt av det hellige når de ser opp i den veldige velvingen. Byggeteknikken er slik at det nærmest ser ut som kuppelen svever fritt der oppe.

Den lutherske tradisjonen har ikke tatt opp i seg Hagia Sofia og Konstantinopels betydning. Da Luther levde var byen nettopp tatt av muslimene og han var avskåret fra den kontakten med Østkirken som kunne vært naturlig.

I Vestkirken er det likevel mange spor av påvirkning. Da Peterskirken i Roma og St. Pauls katedral i London ble bygd mange hundreår senere, ble de tegnet på grunnrisset av Hagia Sofia. På samme måte ser vi påvirkning på en rekke moskeer.

Med bevisstheten om all den symboltunge historien som knytter vår kristne tradisjon til Hagia Sofia, ble jeg slått av en tanke da jeg sto der: Det ble så symboltungt å se de muslimske bønnetavlene fra tiden som moské. Og jeg må erkjenne: Litt ubehagelig.

Følg oss på Facebook og Twitter!

En følelse av ubehag skal man aldri slippe uten refleksjon. For på samme måten som Hagia Sofia er viktig for oss, har den også århundrer med islamsk tradisjon. Derfor er det interessant at muslimene ikke fjernet de kristne symbolene, men lot dem være der. Både synlig og under historiens lag.

Så tilbake til Sigurd Jordsalfare: Etter å ha risset sitt navn i gelenderet, dro han hjem i krise. Han hadde sett en sivilisasjon der kristne, jøder og muslimer levde side om side. Dermed var luften gått ut av hans korstog. En viktig refleksjon i vår egen tid.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter