Jubel ved Berlinmuren

Kveldens folkefest ved Brandenburger Tor da ca. 7.000 hvite og lysende heliumballonger – Frihetens ballonger – ble sluppet opp mot himmelen, ble et sterkt symbol for friheten i et samlet Tyskland. Ballongene hadde de siste dagene dannet en 15 kilometer lang lysgrense der Berlinmuren en gang sto. Så steg de til værs, som et talende bilde på at skammens mur for 25 år siden gikk over i historien.

LES MER: Kirken ga folket krefter mot Berlinmuren

Gorbatsjovs rolle

Mange navn og hendelser ble trukket fram i feiringen, og det er jo ikke slik at det var én manns verk eller en enkelt situasjon som førte til at muren plutselig ble brutt ned. Selvsagt kommer vi ikke utenom Mikhail Gorbatsjov og hans glasnost og perestrojka – åpenhet og omstrukturering – som beredte grunnen for sammenbruddet. I 1989 ble det tydelig at begynnelsen til slutten var nær. Da skjønte man at Sovjetunionens leder, han ble den siste, ville avstå fra å bruke makt der befolkningen ville kvitte seg med sine kommunistregimer. I dag møter Gorbatsjov statsminister Angela Merkel i Berlin som et synlig bevis på den viktige rolle han spilte.

LES MER: Merkel åpnet Berlinmur-markering med rose

I ettertid har Gorbatsjov også vist til pave Johannes Paul II og hans engasjement mot sovjetkommunismen og Berlinmuren, og paven var utvilsomt en aktiv medspiller for alle som ønsket et nytt Europa. Det oppleves derfor vel fortjent at Polen er det land som antagelig har opplevd de mest positive endringene på de 25 år som har gått.

Kirken ga mot

Sett fra kirkens side er det gledelig at kirken i Øst-Tyskland blir omtalt som sennepskornet i Bibelen: Ut av noe lite, vokste noe stort, som presten Hanfried Zimmerman i den østlige delen av Berlin har sagt, og som gjengis i svenske Dagen. Han og hans kone Angelika bygde opp en menighet i bydelen Pfennpuhl. Der og i mange andre kirker og menigheter vokste motstanden fram, og folk støttet hverandre og ga hverandre mot til å stå fast i kampen for friheten.

En av de mest kjente tyske prestene var Christian Führer i Nikolaikirken i Leipzig. I mai 1989 begynte han hver mandag å organisere de såkalte fredsbønner i kirken. Til sist deltok tusener på møtene; mange måtte stå utenfor kirken som har 2.000 plasser. Führer mente kirken var det siste sted i Øst-Tyskland der menneskene var frie og kunne være seg selv og si det de mente.

På slutten deltok 320.000 mennesker i demonstrasjonene, og trykket fra en til da undertrykt befolkning og folkemening var et sterkt bidrag til at myndighetene innså hvor isolert de sto i folket. Det viste seg natten mellom 9. og 10. november 1989, da en flodbølge av mennesker brøt ned både muren og det politiske systemet den sto for.

Berlinmurens fall blir stående i Europas historie som en storhending. Det er all grunn til å takke og feire.

Diskutér på verdidebatt.no