Ikke tøys med Dagsrevyen!

Tidlig i uka opplevde vi noe merkelig: I Dagsrevyens hjerte, omtrent midt i, var Petter Stordalen invitert i studio for å fortelle at hans kone, Gunhild, er ferdig med cellebehandlingen, ute av sykehuset og over på rehabilitering. Dagen etter var hovedoppslaget fotballspilleren Martin Ødegaards kontraktgjennombrudd med Real Madrid. Først deretter blafret nyheten om at ekstreme muslimer hadde tent på 60 kirker i Niger. Karikaturene var årsak, ti mennesker drept og 173 såret i et land hvor troende kristne er et mindretall.

LES OGSÅ: Mange klager på banning i NRK

Forventningen

I frykt for å beskyldes for manglende ­empati, vil jeg få sagt at historien om ­hotellmagnaten Petter Stordalens 36 år gamle, livstruende syke kone, er dypt tragisk - for dem det gjelder. Men i Dagsrevyen? Stordalen er verken en ruvende eller betydelig samfunnsdriver i norsk offentlighet, så hva gjør han i Dagsrevyen da? Innslaget hadde verken prinsipielle eller allment betydelige føringer, slik vi forventer i en Dagsrevyen-kvalifisering. Det måtte være anelsen om at Stordalens kone var behandlet på privatklinikk i utlandet for atskillige hundretusener private kroner. Det ble ikke problematisert. Vettugt nok.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Ingen stemme roper

Jeg vil heller ikke «skytes» som sportshater og grinebiter for å mene at Martin Ødegaards historie veier mindre enn massakre og masse­forfølgelse av minoriteter i Niger. Det siste må vi i vår ytringsfrihetsjubel i tillegg også kunne skrive inn på listen: For hvem kan kjenne til grufullhetene, om ikke en seriøs presse forteller om det? Selv har de ingen stemme å rope med. Så får andre gjøre det. Det må være «viktigere» i beste sendetid, enn å fortelle historien om en som løper lystig etter en ball. Gledelig nok, men verdens høyeste prioritet har det neppe.

Nok en observasjon: På et eller annet tidspunkt i løpet av noen måneder, har det blant nyhetsoppleserne sneket seg inn en nesten umerkelig liten setning i sordin, det kan ikke betraktes som annet enn en unnskyldning, kanskje en advarsel: « ... og så et kort blikk på verden». Det er helt sikkert markedsmålernes «bisetning», de anbefaler en ­advarsel om at innslagene slett ikke tar lang tid: «Bli bare sittende!».

LES OGSÅ: Skavlans dannete gjestebud

En begynnelse

Nå skal det sies, jeg er ikke av dem som rumler med trompeten og blåser ut at NRK er blitt Se og Hør, at forfallet er synlig, at nå har siste skanse mot tøyset falt. Sånn er det ikke. Men en begynnelse er en begynnelse, vet vi som har vært med på både nedturer og oppturer. Om jeg har en forventning, er det denne: At Dagsrevyen, vår tradisjonsbærer på oversikt i verden, forblir et vern mot ­intoleranse og uvett, ved å opplyse meg, ­redigere fortellingene og rangere ­nyheter etter vekt. Holder­ noen meningsmålere sin klamme hånd over dette, bes de vennligst flytte seg. Alt skal ikke underholde. For dem som mener det, finnes det andre, mer passende jaktmarker.

Som Danmarks Radios styreformann sier i et intervju med Kristeligt Dagblad: «Det er viktig at man ikke vektlegger underholdning over andre ting. Men man kan godt undervise på en ‘underholdende måte’. Prioritering først. Men det er ikke nok at innholdet er i orden. Presentasjonen skal også være i orden, så man pirrer folks nysgjerrighet og gir dem lyst til å lære mer». Slik har Dagsrevyen fungert. Gode journalister forteller viktige historier på en kunnskapsrik, ­engasjert måte. For dem som har øyne og ører.

LES OGSÅ: Går ikke i kirken – satt salmefast

Du skal ikke tåle

Er nå dette noe å blåse seg opp over, vil noen si – det er da ikke så ille: Det er grenser for hvor mye elendighet vi klarer å ta inn, eller bør ta inn, for ikke å gå i svart. Vi vil høre det positive!

Naturligvis. Men ikke til døden underholdning. Dagsrevyen har til sånn rundt dags dato holdt på hatten – og balanserer fint, med smil og det hele. Dette er kanskje ikke stedet for poesi, men likevel, det er et godt redigeringsprinsipp for oss som holder på med slikt: Arnulf Øverlands strofe «Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke gjelder deg selv».

Forleden sto jeg på et gatehjørne sammen med en venn, samtalen gikk om verdens svært skjeve­ gang. Han hadde konkludert, han ville ikke ta elendigheten inn over seg. Som han sa: «Må jeg vite om alt dette, det interesserer meg ikke om et kinesisk skip med 100 kinesere har gått ned,». Da måtte jeg si: «Det kalles kynisme».

Dagsrevyens topp proffe, ­utfordrende reportere får aktører til snakke fra dypet av lomma på de korte minuttene de har til rådighet. Men denne kvelden var det Stordalen (slik føltes det, i hvert fall) som vippet verden til side. La det ikke bli en «neste gang».