Nyheter

Hvem er folket?

«Vi er folket», roper Pegida. Men hvem er folket? Er det demokratiets demos eller nasjonalismens etnos?

«Du bruker ordet Volk. Er ikke det et ord som tilhører Hitler og nazistene», spurte BBCs britiske reporter da han intervjuet Pegidas leder i Düsseldorf. «Volk» kom i miskreditt da nazistene brukte det til å skjelne mellom høyverdige og mindreverdige folkeslag. Men begrepet folk er eldre enn nazismen. Det fikk sin moderne betydning med opplysningstiden og romantikken.

LES MER: Tysk høyreparti fisker hos Pegida

Inntil 1700-tallet var det kongen som definerte staten. Man kunne nok snakke om konge og folk, men folket betydde da kongens undersåtter, uavhengig av språk og etnisitet. De fleste kongerikene var multietniske – i Danmark-Norge bodde dansker, nordmenn, samer, tyskere, islendinger, inuitter og flere andre folkeslag. Det var kongens person som holdt riket sammen, og kongen fikk sin makt fra Gud.

Derfor måtte folket ha samme religion som kongen. Verken katolikker, baptister eller jøder hadde adgang til Danmark-Norge.

LES MER: Gikk i Pegida-tog for sine barnebarn

Demos

Med opplysningstiden ble tanken om at makten kommer fra Gud, forkastet. I stedet kom ideen om folkesuvereniteten, altså at makten kom fra folket. Dermed ble det avgjørende å finne ut hvem dette folket var.

Folket i denne politiske betydningen blir betegnet med det greske ordet demos – som vi kjenner igjen i demokrati. Demos ble forstått som uavhengige borgere med kunnskap nok til å resonnere om statsstyret, slik det hadde vært i det gamle Hellas som man hentet begrepet fra. At alle kongens undersåtter kunne være demos, det var en altfor radikal idé, mente opplysningstidens menn.

Rousseau forsto folkeviljen nærmest som en selvstendig størrelse, som kunne få sitt uttrykk gjennom en liten, utvalgt elite – en tanke som skulle virkeliggjøres av både Lenin og Hitler.

Men ideen om at folket har makten, førte etter hvert til en utvidelse av hvem som ble forstått som demos – inntil til og med kvinnene fikk stemmerett.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Folkeånden

Men dette statsrettslige folkebegrepet ble ikke opplevd som sterkt nok til å bære staten. I mangel av Gud innførte man en annen åndelig størrelse: folkeånden – på tysk Volksgeist. Denne folkeånden ble antatt å ha eksistert fra tidlige tider, og man lette etter den i de delene av folket som var minst påvirket utenfra. Akademikerne dro ut i folkedypet på jakt etter folkeåndens uttrykk: folke-eventyr og folkeviser, folkespråk og folkemusikk.

Nå vet vi at hardingfela kom fra Tyskland, og rosemalingen har sine røtter i europeisk barokk. Men på 1800-tallet handlet mye av kulturdebatten om hvorvidt det som kom utenfra, kunne være ekte norsk.

«Folkelig» ble en hedersbetegnelse på det opprinnelige og ekte, på det som er nasjonens essens. Men da opererer man med en annen betydning av begrepet folk – også det uttrykt med et gresk ord: etnos. Det kan best oversettes med folkeslag. Og i begrepet ligger ikke bare en oppfatning om felles kultur, men også felles biologisk opphav.

LES MER: Kirke slukket lysene i protest

Nasjonalstaten

I nasjonalstaten blir etnos og demos knyttet sammen. Statenes grenser skal ideelt falle sammen med grensene for folkeslagene. Det betydde store omkalfatringer av grensene i Europa, ofte med krig som virkemiddel. Etter første verdenskrig ble grensene trukket opp med nasjonalstaten som førende prinsipp.

Alle stater hadde likevel nasjonale minoriteter, som gjerne ble forsøkt assimilert. Fornorskingspolitikken overfor samene er et typisk eksempel. På 70-tallet ble denne politikken snudd, og samene ble anerkjent som nasjonal minoritet. Men omtrent samtidig begynte innvandringen, som i løpet av nesten 50 år har resultert i at 13 prosent av de som bor i Norge, har utenlandsk opprinnelse.

Dermed utfordres forbindelsen mellom demos og etnos. Er det norske folk alle som har norsk statsborgerskap eller alle som bor i Norge? Eller er folket begrenset til etniske nordmenn?

LES MER: – Vi vil skrive noregshistorie

Pegida

Pegida er et uttrykk for at noen opplever at det egentlig norske blir ødelagt når folk med annen etnisitet og kultur tas opp i det norske folk. Slagordet «Vi er folket» uttrykker også grunntanken i populismen: Eliten er ikke en del av det virkelige folket.

Det kan lyde demokratisk. Men om ikke hele folket er demos, har vi da demokrati? Og historien har vist at forestillingen om det egentlige folket lett kan ende opp i forestillingen om at noen folk er bedre og mer høyverdige enn andre.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter