Idet disse linjer ferdigskrives, er budsjettenighet oppnådd her hjemme. Sjansen for at det er blitt fred i Midtøsten innen de samme linjene kommer på trykk, er adskillig mindre. I begge tilfeller – det siste så mye mer dramatisk og tragisk enn det første – er det frustrerende å observere fiendebildene som bygges opp.
Begrepet fiendebilder er selvsagt altfor sterkt å bruke om norsk politikk. Mistillit er mer dekkende. Frustrerende er det like fullt. På den ene siden sitter representanter for sentrumspartiene og ser tilsynelatende, og i økende grad, på regjeringspartiene som målbærere av gnien blårussmentalitet eller forurensende bil-entusiasme, mest opptatt av å gi mer til dem som har mest fra før.
Følg oss på Facebook og Twitter!
På den andre siden synes regjeringspartiene å ergre seg over at sentrumspartiene ser mer penger som det eneste mål på god politikk. At de ikke ser hvilke grep som må til for å forbedre norsk konkurranseevne i en tøff verden. I stedet for å se helheten og langsiktigheten er de mest er opptatt av å få gjennomslag for sine egne interesser, mener nok mange i regjeringspartiene.
I Midtøsten er det mye verre, i så sterk grad at norsk politisk uenighet fremstår som overflatekrusninger. Etter flere reiser i området ser jeg hvordan byggende, moderate stemmer knebles, mens altfor mange på begge sider ser på den annen part som illegitim, terroriserende og ekstrem.
Partenes selvbilde er like ensidig: Man betrakter seg som rettferdighetssøkende, frihetselskende og misforstått. Jeg sier ikke at begge sider er like – det blir altfor enkelt. Men fiendebildene er så dyptgripende at ingen av partene tør nærme seg hverandre.
Verken i sin udramatiske eller i sin blodige form er gjensidig mistillit noen god vei til enighet. Dialog og streben etter å forstå hverandre er i lengden eneste løsning.