Nyheter

Et nøkkelhull mot evigheten

Julen eier stabilitet. Den er like sikker som desember. Den er til å stole på, kommer alltid og er seg selv lik. Derfor er det noe trygt og varmt og vakkert med julen.

Julens hemmelighet er likevel ikke at den er så stabil, men at den er vital!

Noe lever inni julen! Der banker et barnehjerte.

Det innerste i julen er juleevangeliet. Budskapet fra Betlehem har fortsatt ånd, kraft, nerve og berøringsevne.

Jeg er prest, jeg gjentar det Jesus sa.

Å være prest er å gå med beskjedene fra Jesus. Han sa:

“Det dere har gjort mot en av disse mine minste, det har dere gjort mot meg.”

Følg oss på Facebook og Twitter!

De stemmeløse

I 1996 mottok biskop Belo Nobels fredspris på vegne av de ulykkelige i Øst-Timor. I sin tale sa han:

“Jeg er de stemmeløses stemme.”

De stemmeløse i Øst-Timor lider nød, og nøden har en dypere dimensjon fordi disse menneskene er usynlige og uhørlige.

Det var til slike mennesker Gud sendte Jesus julenatt, stallfødt og utstøtt fra første stund. Gud valgte en sped begynnelse, en spedbarnsbegynnelse.

Hans Børli skriver et sted:

«Jeg er en kikker ved evighetens nøkkelhull.»

Julen er et slikt nøkkelhull.

Jeg bøyer meg ned og legger mitt øye inntil. Det er liv der inne!

Jeg venter spent på at noen skal komme inn i mitt trange synsfelt.

En dere ikke kjenner

Døperen Johannes sa: Midt iblant dere står en dere ikke kjenner.

Mektige mennesker vil aldri forstå en skikkelse som Jesus.

Han var sårbar og prestisjeløs i 33 år. Han var eiendomsløs. Han gjorde seg avhengig av mennesker som hele tiden sviktet.

Han ble ikke større med årene, han ble mindre og mindre.

Da de til slutt klynget ham opp på korset, på hans siste talerstol, var han så redusert at det ble ikke noen god forestilling en gang.

Budskapet som begynte julenatt er ikke trukket tilbake.

Det er her.

Ingen i julen taler med lavere stemme enn Gud. Han velger bort høyttalerne.

Men han er her, hvis du bøyer deg ned, kan han ses og høres.

For Gud har gjort det hjelpeløse barnet til et nøkkelhull mot evigheten.

«Jeg er her»

Forfatteren Eduardo Galeano skriver om dette i Omfavnelsenes bok:

«Fernando Silva leder barnehospitalet i Managua. For ham er julaften årets lengste arbeidsdag.

Da Fernando sent på julekvelden bestemte seg for å dra hjem, kimet allerede kirkeklokkene ute i byen og midnattsrakettene begynte å frese mot himmelen.

Han gjorde en siste rundtur i salene for å se om alt var i orden.

Da følte han at det var noen fottrinn som fulgte ham. De lød som fottrinn av

bomull, han snudde seg og oppdaget at en av de små pasientene gikk bak ham.

Det var halvmørkt, men Fernando kjente barnet igjen. Det var en gutt som ikke hadde familie.

Fernando kjente igjen barneansiktet merket av døden, og disse øynene som ba

om unnskyldning, eller som kanskje ba om lov.

Fernando bøyde seg ned, og gutten rørte ham med hånden:

«Si til ...,» hvisket gutten, «si til noen at jeg er her.»

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter